Utdeling og overaskelse

Utdeling av klær til alle skolebarna og kjøp av nytt tak og nye skolebenker til 1 klassen

 Kvelden i forvegen brukte vi timer på å sortere klær, en pose til hver av elevene på skolen vår. Vi fikk navneliste av rektor. Hør på noen av disse vakre navnene: Alie Sessay (8 år), Lansana Kamara (8 år), Mariana Sherriff (9 år),N? be Karbo (5 år), Abubakar Turey (6 år), Fiona Kamara (5 år), Augusta Koroma (6 år), Markdlyn Conteh (4 år), Margarett Conteh ( 5 år), Roslyn Kama (4 år), Blessing Bangus (3 år), Esther Sonda (14 år), Hajariatu Pessima (16 år), Fatmata Jalloy (12 år).

Dette er noen av de 55 barna ved Queen Diamond vi hår fått lov til å bli kjent med og som vi er blitt så glade i. 

Vi hadde fått ordnet med to plakater med ''blessings on'' for at de skulle henge opp i skolen til minne om oss. Vi hadde med oss spill, bøker, blyanter, permer, plaster, bandasjer, fargeblyanter, kritt med mye mer. En del av dette ble også donert av Altin Bendu (vår Afrikansk/norske venn som ordnet oss både sted å arbeide på, samt bolig) som driver veldedighet i Sierra Leone (se rotifunk.no)

Vi var mange som gikk bortover veien mot skolen. Guttene bar og vi bar. Da vi kom til skolen var det stor jubel. Barna hadde utefri akkurat og vi måtte bli strenge i målet for å komme frem til skolebyggningen med tingene. Miss Maryrose, mr Jajua og miss Enjy ventet oss.

Det første vi ønsket å gjøre var å ta bilde med alle sammen på inkl oss selvsagt. Vi hadde laget a4 ark med bokstavene  S I E R R A L E O N E 2 0 1 2 på for å holde opp på fotoet. Etter at bildet var tatt, var det utdeling av klær som sto for tur. Vi hadde skrevet navnet på alle barna samt alderen og knyttet igjen posene. Rektor Maryrose leste opp navnene og barna fikk komme å motta sin pakke. Skal si det var glede. Vi ble så rørt over gleden i barnas øyne og smilene, og dette til tross for at de ikke fikk lov å åpne pakken sin. Det måtte vente til de kom hjem. Noen listet seg etter hvert til å se i posen og smilene var store og hvite og de kom å tok oss i handa. Ikke som et norsk ''takk'', men som ett hjertetakk direkte fra hjerte og inn i vårt. Mange av oss gråt.

Etter at dette var over sang vi nasjonalsangen for alle, to stemt, alle fugler, to stemt og avsluttet med ''Bob Bob Darry Darry'' til alles store glede. For denne kan barna. Vi har sunget og lekt den siden vi kom til Afrika og jubelen og gleden var stor når vi tok den. Det ble for mye for mange av oss. Selv for guttene på huset ble dette rørende og flere tårer ble tørket i både åpenhet og i skjul. Vi takket for oss og gikk hjemover. Miss Maryrose skulle komme innom oss etter skoledagen.

Miss Maryrose kom og vi fikk beskjed om å komme ned i stuen. Der satt dette vakre mennesket, med sine vakre øyne og sinerolige røst. Vi fortalte henne at vi hadde bestemt oss for å bruke pengene vi hadde med til å bygge nytt tett tak til henne, og Jerry som var der sa at arbeidet kunne starte allerede fredag morgen. Da ville bygget bli tett til regntiden. Så fortalte vi at vi hadde bestilt 10 nye skolebenker av typen bord og benk i ett til de minste. Maryrose kikket ned. Vi sa at sammen med strandagen var det ikke mer penger igjen for denne gangen, men vi lurte på om det var noe mer hun ønsket seg. Kanskje kunne vi hjelpe til etter at vi kom hjem. Hun ville nesten ikke svare, men sa at hun trengte også et støpt gulv, da gulvet er ødelagt, ujevnt og veldig skittent og støvete. Hun trengte også å skille 1 klasse fra de andre da dette er den største gruppene og de uroer de andre. Hun nevnte selv at skillevegger kunne ha vært bra. Vi sa at vi ikke kunne lovehenne noe mer, men at vi ville forsøke å hjelpe henne med dette. Hun tok seg sammen og kikket opp. Hun sa at i alle år hadde hun bedt til gud om at noen kunne hjelpe henne. Hun hadde gått mange mil for å beholde lærerne ved skolen for at elevene skulle ha et skoletilbud, og hun sa at dette var mer, ja mye mer enn hun hadde trodd kom til å skje. Hun begynnte å gråte og tårene rant ned de sorte kinnene hennes. Vi nærmest gråt med henne, og det gikk opp for oss hva denne kvinnen ofrer for barna i vårt community. Hun er en vakker kvinne både innvendig og utvendig og vi ønsker å gjøre mer for henne, de andre lærerne og barna ved skolen. Tiden vil vise hva som blir mulig.