Apoto!

Bedre seint enn aldri. Her kommer oppdateringen vi skulle komme med etter turen vår til Rotifunk og noen siste ord om oppholdet i Sierra Leone:

Etter to uker i Freetown har vi begynt å få ganske så god kjennskap til bylivet her i Sierra Leone. Derfor gledet vi oss veldig til å få oppleve landbygda, se nye mennesker og møte en annen hverdag. Turen til landsbyen Rotifunk skal i teorien ta to timer, men i kjent Afrika-tid tar turen fire timer. I solsteiken med nærmere førti varmegrader, en liten skranglete kassebil og som alltid.. en hel del mennesker mer enn hva bilen er registrert for.

Vi startet tidlig fra Freetown for å kunne unngå den verste trafikken. Veiene i byen er ikke tilpasset den økende trafikken og kjører man midt i rushtrafikken kommer man seg ikke langt. I bilen ble all bagasje stuet inn sammen med mat og vann for en hel helg på tur. Med oss hadde vi fire av guttene fra huset og ikke minst vår egen kokk, Issa. Tilsammen ble vi femten personer i bilen, godt stablet sammen på harde trebenker. Siden det ikke er aircondition i bilen, måtte alle vindu stå vidåpne. Med all den røde sanden og støvet som finnes her, tok det ikke mange minuttene før vi ble nokså møkkete og svette hele gjengen. Men på tross av en klam og overfylt bil, så glemmer man ubehaget fort når man kjører på tur her nede. På hvert gatehjørnet er det noe nytt å se! Gatene i Freetown er fulle av boder der du kan kjøpe alt fra friterte bananer til dobbeltsenger. Trafikken er noe for seg selv, som vi har fortalt om før. Her er fullt av biler, motorsykler og små lastebiler. Ikke nok med det, så er det gateselgere som går med store brett på hode, mellom motorsykler og biler. Man kan hele tiden få kjøpt seg ett eller annet, dersom man har penger. Det vil si alt fra såpe, kaldt vann, ferdig middag til termoser og øretelefoner. Og skulle man være ute etter noe annet enn hva gateselgeren har å tilby, så har man ofte så god tid at man kan gå ut av bilen å ordne det man trenger i den lokale boden. For her står trafikken mye i ro.

Vel ute av hovedstaden Freetown, blir landet med en gang mye mer frodig. Med elver, små fjell, gress, palmer og mange andre trær. Det er rett og slett en fryd å sitte i bil når naturen er så vakker. Veiene ble bedre med asfalt og ingen hull. Etter en times tid på allrighte veier, stopper den solide sjåføren vår bilen og kommer med en treffende kommentar «This is Africa!». Vi skjønte at nå var det slutt på asfalt og noen lunde behagelige veier. Det var klart for smale, svingete grusveier som var fulle av hull. Men farten senker man ikke mye selv om standarden faller. Er det mye hull på høyresiden av veien så legger man seg på venstre siden, selv om det er en uoversiktlig sving. Så trykker man fløyten i bånn og håper på det beste... De første minuttene var nok litt skumle for nordmenn som er vant med gulstripe, airbag og sikkerhetsbelter. Men etter å ha kjørt noen svinger og kjørt ned i mange hull så ble dette en vane. Deilig var det når vi kom frem til en bru og fikk beskjed om at nå måtte vi ut å gå over bruen, siden bilen ville bli for tung dersom vi satt i den. I det vi bokstavelig talt hoppa ut av bilen, stod det mange barn med kokosnøtter og masjeter. Vi kjøpte ingenting og følte oss kanskje litt frekke som ikke gjorde det, siden de fulgte oss over hele broa for å forsøke og selge. Men man kan ikke kjøpe noe hele tiden, siden landet er fullt i gateselgere. Brua var lang og opprinnelig laget av metall. Under krigen ble dette metallet stjålet og nå er det erstattet med treplanker. Og de var selvsagt ikke like, verken av størrelse eller tykkelse. Noen smale og noen breie. Noen litt knekt og andre som flyttet på seg når du tråkket på dem. Dette var en opplevelse vi sent glemmer! Skummelt, men utrolig kult og deilig å kunne bevege seg over en bru, midt inn i selveste bushen av Afrika. Ikke minst var det moro å se en lokal mann som padlet kanoen sin helt naken forbi oss da vi passerte broen.

Etter ca en time hadde vi passert noen små landsbyer og en politikontroll midt inne i skogen. Sjåføren stoppet nok engang bilen, midt på veien uten at vi verken møtte bil eller vi var fremme. Han snur seg og ser på Helge, «You gonna drive». Og når man får et morskt Afrikablikk uten smil så har man ikke mye valg. Å kjøre bil i Afrika er noe for seg selv. Reglene er helt annerledes, og bilene er ikke utstyrt med servo-styring. Så vi skjønner etterhvert hvorfor folka her nede har muskler som de har. Alt de foretar seg krever styrke. Etter ca 10 minutt bak rattet var vi fremme i Rotifunk, der vi skulle være de neste 3 nettene. Vi blir ønsket velkommen av en lokal mann og ikke mange minuttene etter strømme de lokale barna til huset. Dette virket som en rolig plass og barna oppfører seg helt annerledes enn barna på Lumley beach. Her stiller de seg litt på avstand og titter på oss. «Hjemme» drar og sliter de i klærne og krangler om hvem som skal holde oss i armene. Egentlig var det litt deilig å kunne få litt «fri» fra denne klenginga. Mye bagasje ble på kort tid stabla ut av bilen og inn i huset. Det var klart for å sette i stand ulike gjøremål. Bensin til aggregatet måtte skaffes og vann til håndvask og toalett måtte hentes. Det var ikke innlagt vann i huset vi skulle bo i. Tvillingene og noen av gutta henta vann. Foad som kanskje er den flinkeste til å jobbe av guttene, henta vann i ei tønne. Denne veide rundt 50 kg vil vi tro. Og som alt annet ble den selvsagt båret på hode. Det var nok vann til at Guro, Janne og Helge, som sov på samme rom, ikke klarte å bruke mer enn halvparten på hele helga. En utrolig sterk mann!!!

Etter en lang biltur med mange opplevelser, ble det en rolig fredagskveld. Helge og Janne fikk en omvisning rundt i den lille landsbyen og fikk ta en liten kikk på jenteskolen som blir bygd her med støtte fra Norge. Skolen har plass til nærmere 100 jenter og det jobbes nå for at det skal komme en egen internatavdeling på skolen. For mange er det langt å reise for å kunne gå på skole og flere av jentene er avhengige av å bo hos verger eller familie i ukene. Dette er kostbart for familiene som i tillegg til den obligatoriske skoleavgiften må dekke kost og losji til jentene. Dette fører til at mange av jentene må bruke kveldene sine til å jobbe, noe som kommer i tillegg til en lang skoledag. På tross av dette foretrekker mange foreldre å sende døtrene sine til rene jenteskoler for å unngå at de skal ende opp som unge mødre. Rektor på skolene forteller at hun er en av to kvinnelige lærere i hele området og at hun selv tok hele sin mastergrad mens hun hadde ansvaret for to barn og måtte dekke skolepenger. Å jobbe som lærer på landsbygden er dårlig betalt, men hun forteller med et stor engasjement om hvor viktig det er at også jentene her har rollemodeller som viser dem at det utdanning som er veien ut av fattigdom.

Rotifunk ligger i innlandet og er enda varmere enn Freetown. Tiltross for en svalende bris rant svetten fra først sekund. Uten innlagt vann kan man se langt etter et bad, men det er ingen hindring . Bade må man. Fem minutter fra huset vi bodde i var det et lite vannhull som guttene skulle bade i. Og kan de bade der, så kan vel vi. Utstyrt med lommelykter, shampooflasker og bøtter trasket vi oss inn i den mørke bushen. Vannet var brunt og så på ingen måte rent ut, men vi fikk en bøtte med vann på deling som skulle gjøre nytten. To og to såpet vi oss inn under en nesten full måne, med mygg og andre insekter krabbende rundt oss. Vannet var kaldt, men friskt og overraskende nok følte vi oss helt i et med naturen. Ikke var det skummelt, det var veldig spennende og ikke minst forfriskende!

Neste dag sto vi opp uthvilte og klare for å oppleve Rotifunk.Vi ble guidet gjennom markedet av Alpha som kommer fra denne landsbygden. Hver lørdag samles folk for å selge og kjøpe ting. Der kunne man kjøpe fisk, grønnsaker, maiskorn, ris, hane, kylling, geit og andre frukter som kokosnøtter og ananas. Videre gikk vi langs en bilvei med et svært slips av barn hengende etter oss. Veien var som vanlig av grus og moll og gikk gjennom jungelen bort mot elven. Vel fremme ved elven oppdaget vi ennå et marked der varer som fraktes opp elven blir solgt. Her var det liv og røre med all verdens varer. Heldig for oss sprang Alpha rett ned til elvebredden og fikk tak i en kano slik at vi kunne få oss en liten tur nedover elven. Kanoen var en uthult trestamme fylt med høy som sitteunderlag. Helt magisk var det å padle noen meter ned elven, omgitt av lavt voksende trær og lianer som hang ned i vannet. Veien tilbake til huset vårt ble lagt gjennom jungelen og vi fulgte en smal sti som krunglet seg mellom palmene. Overalt så vi store og fargerike gresshopper, men slanger og apekatter som vi hadde hørt rykte om at der skulle være, så vi ikke snurten av.

Vel tilbake i huset ble det noen timer med avslapping i varmen. Kaja og Janne ble en smule rastløse, det er ikke lett å ta livet med ro når man er blitt vant til at det skjer noe nytt hele tiden. Vi bestemte oss for å rusle oss en tur rundt i landsbyen for å bli litt kjent og la kursen opp til det lokale sykehuset. Bygningen så først ganske forlatt ut, men da vi begynte å nærme oss oppdaget vi en liten gruppe med mennesker. Som hvit i Sierra Leone vil alle hilse på oss og dermed gikk vi nesten på autopilot bort til menneskene for å si hei og slå av en prat. Vi ble hilst med varme håndtrykk og store smil, men kjente på følelsen av at her var det noe spesielt som foregikk. En av damene viser oss inn i sykehuset, til et lite rom som nesten lå helt skjult bak resepsjonen. Det lille rommet var fylt med mennesker og til vår store forskrekkelse oppdaget vi en splitter naken og høygravid dame midt i flokken. Her var det fødsel på gang og ganske så lange i masken ble vi bestemt vist til en av undersøkelsesbenkene der vi skulle få sitte på hedersplass og følge fødselen. Litt etter kommer resten av gjengen inn på rommet, mens Helge blir henvist til en stol utenfor. En halv time senere ble et lite jentebarn født, frisk og fin. En helt spesiell og fantastisk opplevelse og det var ikke et tørt øye blant oss studenter på vei ut av sykehuset.

På søndagen var det planlagt båttur ned langs elven. Hele gjengen ble plassert på lasteplanet på en gammel og slitt lastebil og kjørt ned til elvebredden der båten lå og ventet på oss. En etter en ble vi båret ombord i båten, noen mindre frivillig enn andre... De første femten minuttene av turen gikk gjennom den smaleste delen av elven, en opplevelse som var helt magisk. På veien møtte vi små båter og hjemmelagede kanoer, de fleste av dem fullastede med mennesker og varer. Etterhvert åpnet landskapet seg og elven ble stor og bred. Ikke rart at denne elven er det de her kaller motorveien sin. I vannkanten langs elvene sto det kvinner i full gang med klesvasken, mens mennene satt i kanoer og fisket. Menneskene her er helt avhengige av elvene og den er en naturlig del av hverdagen til en mengde mennesker. Første stoppet på «veien» var en fiskelandsby som lå helt i enden der elven møter havet, kalt Seaport. Fiskelukten slo imot oss da vi møtte landsbyen som for det meste var bygd opp av leire. Som alltid var det barna som først kom springende imot oss, for å hilse på og for å vise oss landsbyen sin. Forholdene i denne landsbyen er det mest kummerlige vi hittil har møtt, men på tross av dette inviterer alle vi møter oss inn i livene sine. Drikkevann fantes ikke i landsbyen, så dette måtte de skaffe gjennom byttehandel mot fisk.

Videre gikk turen opp til en liten landsby der Alpha er vokst opp. Det var som å komme til en liten oase, med smilende mennesker og stillhet. Tempoet og menneskene var rolige og stemningen fullstendig harmonisk. Etter en liten omvisning ruslet vi oss ned til elven for å ta et lite bad, mens innbyggerne i landsbyen stod rundt oss og kikket rart på oss. For hvorfor ta på seg klær (bikini) for å bade, når man like gjerne kan bade helt nakne? Etter litt motortrøbbel og hjelp fra en lokal herre fikk vi motoren igang igjen, og turen gikk mot neste landsby, kalt Moyamba.. I denne landsbyen er Alpha født. Nå bor faren og noen av konene hans der. Vi vart frakta fra elva og inn til land i små kanoer. Vi måtte gå ett stykke før vi kom til landsbyen. Dette var en av de vakreste landsbyene på hele turen. Like før vi kom frem, ropte Alpha «mind your head!!» og før vi rakk og tenke oss om, raste det kokosnøtter ned fra en palme. Oppe i toppen satt en unge på kanskje 10-12 år, med mansjete og hogde ned kokosnøtter til oss. Alpha og faren hans åpnet kokosnøttene til oss med hver sin mansjete, i kjempe høy fart med en utrolig stødig hand. Først drakk vi væsken som er inne i nøtta, så smakte vi på kjøttet før vi fikk smake det som er selve godbiten, som ligger lengst ute mot skallet. I landsbyene var det høye palmer, jordhytter, stille og rolig. Alpha hadde to banantre og to palmer som han selv eide. Fra denne tok vi med en klase med bananer (ca 50 stk). Gjestfriheten er stor i Afrika! Så her fikk vi først trykt en skei med kasava (potetstappe forma som en ball) inn i munnen. Etterhvert var tre damer i full sving med å renske appelsiner og grapefrukt.

Første kvelden vi var i Rotifunk, fikk vi fortalt mye om noe som kalles Seacret society. Siden dette er hemmelig fikk var de sparsomme med informasjon. Det vi fikk vite var at den som er i Rotifunk kalles Bojo og er en av landets verste. Det sies at det som skjer her er bra for menn, men at kvinnene som kommer inn aldri vil kunne få barn igjen. Så vi gjorde oss selv noen tanker om hva dette kunne være. Helge skulle få en nær opplevelse med dette på vei hjem fra båtturen. Her kommer hans opplevelse: Helge og sjåføren vår hoppet av i en liten landsby nær Rotifunk, fordi han hadde satt igjen motorsykkelen sin her. Etter mange timer i båt gjorde det godt å bevege beina og sitte på noe annet enn en trebenk. Etter å ha hoppet av båten og gått en lang bakke kom vi opp til sentrum av landsbyen. Her holdt noen karer på å bygge noe som for meg så ut som en skole. Derfor spurte jeg nysgjerrig mannen hva dette var. «It is a seacret society» var svaret kort med ett blikk av stein. Jeg skjønte fort tegninga, her var det best å la denne mannen styre showet. Jeg måtte pent vente ved motorsykkelen mens sjåføren plutselig forsvant for å finne nøklene. For de hadde han jo selvsagt ikke med seg i båten.. Da jeg stod der å ventet alene kom det mange menn bort for å vite hva jeg gjorde. «I am just waiting for the owner of this bike» var det beste svaret jeg kom på. Litt nervøs, for det var første gang jeg møtte mennesker som ikke dro på smilebåndet. Det var igrunn litt uggen stemning. Sjåføren kom heldigvis tilbake og vi fikk start på sykkelen. Jeg tok sekken hans på ryggen og vi kjørte av sted. Det vil si, vi kom oss rundt bygningen før vi møtte rundt 60- 70 menn de fleste utstyrt med masjeter... Gjett om hjertet nærmest føyk opp i drøvelen. Sjåføren ble også litt skremt virket det som. Han slo av motoren på sykkelen og steg av for å spørre etter høvdingen. Jeg var sikker på dette var det siste jeg fikk oppleve i Afrika... «Is this a seacret society» spurte mannen høvdingen. «We haven`t started jet» svarte han.. Følelsen jeg hadde i det han svarte er vanskelig å beskrive. Alle blikk var festet på meg, og ikke en eneste av mennene smilte. Selv om dette ikke varte mer enn et halv minutt, føltes det ut som et helt liv. Som om ikke pulsen var høy nok fra før, fikk vi også problemer med å få start på sykkelen. HELDIGVIS fikk vi den i gang etter noen forsøk, og turen gikk videre tilbake til Rotifunk.

Mens Helge var på tur på motorsykkel reiste jentene videre i båten. Denne turen var noe roligere enn Helges, til tross for et par motorstopp. Vel fremme i Rotifunk, ble vi stående ganske lenge å vente på sjåføren (mannen med motorsykkelen). Verken bil, sjåfør eller Helge kom for å møte oss, og varme og svette ble vi pent nødt til å gå. Bananklaser, årer og diverse annet utstyr ble båret hjemover på hodet. Ca halvveis på gåturen så vi en kjent type komme kjørende på motorsykkel mot oss. To og to hoppet bakpå sykkelen, og til vår store glede ventet Helge (litt skjelven) ved huset.

Som ellers i Sierra Leone er stillhet noe som er fraværende. Overalt er det noen som diskuterer, krangler eller spiller høy musikk. Ikke minst er dyrene svært så høylytte og irritasjonen var stor da vi ble vekt tidlig av en brekende geit som stod rett utenfor soveromsvinduet. Trøtte i trynet ruslet vi oss ut for å finne ut av hva som fikk geita til å brøle. Det viste seg at kokken vår, Issa, hadde kjøpt denne geita til oss. Den skulle serveres til middag siste dagen vår. Dermed måtte vi også finne ut en måte å få med oss geita hjem igjen. Dette virket tydeligvis som et større problem for oss enn for de afrikanske gutta, som stablet geita inn i bilen sammen med resten av bagasjen. På vei hjem ble bilen dermed fylt av en haug med bagasje, 15 mennesker og ei geit. Den stakkars geita ble bunnet fast og stuet under en av benkene i bilen, der den ble liggende å puste Janne på tærne i fire lange timer. Dyrevenner som vi er fikk vi stor sympati for geita og døpte den til «Gunnar the goat» (Dette var før vi fant ut at faren til Cecilia heter Gunnar). Vel fremme i Freetown fikk Gunnar hedersplass i bakgården vår. Her fikk han stå og spise seg stor og tykk, helt til han ble slaktet en av de siste dagene våre i Freetown. Vi takker Gunnar for alt det han var for oss (et fantastisk måltid...).

Siste kvelden vår i Sierra Leone var det duket for at vi skulle få laget litt norsk mat til guttene på huset. Eller norsk mat ble det nok ikke, for flere av guttene hadde smakt pizza før og ville gjerne smake dette en gang til. Som en liten dessert bestemte vi oss for å steke opp en hel haug med vafler. Verandaen ble dekket med langbord, hvite duker og fargerike blomster. Maten måtte vi lage ute og for dem som måtte lure på det, så tar det en evighet å steke vafler til 23 personer på en grill. Ikke var det helt populært at vi skulle tilberede maten og etter en halv times tid tok guttene over matlagingen. Alle menneskene som på en eller annen måte hadde vært innom huset vi bodde i, tok del på middagen. Gutta hadde funnet frem finstasen og både gledet og gruet seg til festmåltidet. De hadde nemlig fått det for seg at de var nødt til å spise med kniv og gaffel, og i Sierra Leone er man vant med å spise med «the big spoon» (henda). Kvelden ble likevel velykket og alle koste seg i godt lag.

Dagen etter var det klart for hjemreise, og det var en trist stemning vi møtte i huset da vi stod opp. Etter å ha malt litt på skolen, slikka litt sol på stranda, delt ut resten av klærne og spist lunch kom bilen som skulle kjøre oss til båten. Det var både tårer og latter da vi tok farvel med alle gutta i huset, og da bilen kjørte ut porten stod naboene å vinket oss av gårde. Vi har hatt et fantastisk opphold i Sierra Leone, og håper på å dra tilbake en gang i fremtiden. Takk til alle som har gitt sin støtte til arbeidet vårt!