Et glimt fra Sierra Leone

Apoto!

Bedre seint enn aldri. Her kommer oppdateringen vi skulle komme med etter turen vår til Rotifunk og noen siste ord om oppholdet i Sierra Leone:

Etter to uker i Freetown har vi begynt å få ganske så god kjennskap til bylivet her i Sierra Leone. Derfor gledet vi oss veldig til å få oppleve landbygda, se nye mennesker og møte en annen hverdag. Turen til landsbyen Rotifunk skal i teorien ta to timer, men i kjent Afrika-tid tar turen fire timer. I solsteiken med nærmere førti varmegrader, en liten skranglete kassebil og som alltid.. en hel del mennesker mer enn hva bilen er registrert for.

Vi startet tidlig fra Freetown for å kunne unngå den verste trafikken. Veiene i byen er ikke tilpasset den økende trafikken og kjører man midt i rushtrafikken kommer man seg ikke langt. I bilen ble all bagasje stuet inn sammen med mat og vann for en hel helg på tur. Med oss hadde vi fire av guttene fra huset og ikke minst vår egen kokk, Issa. Tilsammen ble vi femten personer i bilen, godt stablet sammen på harde trebenker. Siden det ikke er aircondition i bilen, måtte alle vindu stå vidåpne. Med all den røde sanden og støvet som finnes her, tok det ikke mange minuttene før vi ble nokså møkkete og svette hele gjengen. Men på tross av en klam og overfylt bil, så glemmer man ubehaget fort når man kjører på tur her nede. På hvert gatehjørnet er det noe nytt å se! Gatene i Freetown er fulle av boder der du kan kjøpe alt fra friterte bananer til dobbeltsenger. Trafikken er noe for seg selv, som vi har fortalt om før. Her er fullt av biler, motorsykler og små lastebiler. Ikke nok med det, så er det gateselgere som går med store brett på hode, mellom motorsykler og biler. Man kan hele tiden få kjøpt seg ett eller annet, dersom man har penger. Det vil si alt fra såpe, kaldt vann, ferdig middag til termoser og øretelefoner. Og skulle man være ute etter noe annet enn hva gateselgeren har å tilby, så har man ofte så god tid at man kan gå ut av bilen å ordne det man trenger i den lokale boden. For her står trafikken mye i ro.

Vel ute av hovedstaden Freetown, blir landet med en gang mye mer frodig. Med elver, små fjell, gress, palmer og mange andre trær. Det er rett og slett en fryd å sitte i bil når naturen er så vakker. Veiene ble bedre med asfalt og ingen hull. Etter en times tid på allrighte veier, stopper den solide sjåføren vår bilen og kommer med en treffende kommentar «This is Africa!». Vi skjønte at nå var det slutt på asfalt og noen lunde behagelige veier. Det var klart for smale, svingete grusveier som var fulle av hull. Men farten senker man ikke mye selv om standarden faller. Er det mye hull på høyresiden av veien så legger man seg på venstre siden, selv om det er en uoversiktlig sving. Så trykker man fløyten i bånn og håper på det beste... De første minuttene var nok litt skumle for nordmenn som er vant med gulstripe, airbag og sikkerhetsbelter. Men etter å ha kjørt noen svinger og kjørt ned i mange hull så ble dette en vane. Deilig var det når vi kom frem til en bru og fikk beskjed om at nå måtte vi ut å gå over bruen, siden bilen ville bli for tung dersom vi satt i den. I det vi bokstavelig talt hoppa ut av bilen, stod det mange barn med kokosnøtter og masjeter. Vi kjøpte ingenting og følte oss kanskje litt frekke som ikke gjorde det, siden de fulgte oss over hele broa for å forsøke og selge. Men man kan ikke kjøpe noe hele tiden, siden landet er fullt i gateselgere. Brua var lang og opprinnelig laget av metall. Under krigen ble dette metallet stjålet og nå er det erstattet med treplanker. Og de var selvsagt ikke like, verken av størrelse eller tykkelse. Noen smale og noen breie. Noen litt knekt og andre som flyttet på seg når du tråkket på dem. Dette var en opplevelse vi sent glemmer! Skummelt, men utrolig kult og deilig å kunne bevege seg over en bru, midt inn i selveste bushen av Afrika. Ikke minst var det moro å se en lokal mann som padlet kanoen sin helt naken forbi oss da vi passerte broen.

Etter ca en time hadde vi passert noen små landsbyer og en politikontroll midt inne i skogen. Sjåføren stoppet nok engang bilen, midt på veien uten at vi verken møtte bil eller vi var fremme. Han snur seg og ser på Helge, «You gonna drive». Og når man får et morskt Afrikablikk uten smil så har man ikke mye valg. Å kjøre bil i Afrika er noe for seg selv. Reglene er helt annerledes, og bilene er ikke utstyrt med servo-styring. Så vi skjønner etterhvert hvorfor folka her nede har muskler som de har. Alt de foretar seg krever styrke. Etter ca 10 minutt bak rattet var vi fremme i Rotifunk, der vi skulle være de neste 3 nettene. Vi blir ønsket velkommen av en lokal mann og ikke mange minuttene etter strømme de lokale barna til huset. Dette virket som en rolig plass og barna oppfører seg helt annerledes enn barna på Lumley beach. Her stiller de seg litt på avstand og titter på oss. «Hjemme» drar og sliter de i klærne og krangler om hvem som skal holde oss i armene. Egentlig var det litt deilig å kunne få litt «fri» fra denne klenginga. Mye bagasje ble på kort tid stabla ut av bilen og inn i huset. Det var klart for å sette i stand ulike gjøremål. Bensin til aggregatet måtte skaffes og vann til håndvask og toalett måtte hentes. Det var ikke innlagt vann i huset vi skulle bo i. Tvillingene og noen av gutta henta vann. Foad som kanskje er den flinkeste til å jobbe av guttene, henta vann i ei tønne. Denne veide rundt 50 kg vil vi tro. Og som alt annet ble den selvsagt båret på hode. Det var nok vann til at Guro, Janne og Helge, som sov på samme rom, ikke klarte å bruke mer enn halvparten på hele helga. En utrolig sterk mann!!!

Etter en lang biltur med mange opplevelser, ble det en rolig fredagskveld. Helge og Janne fikk en omvisning rundt i den lille landsbyen og fikk ta en liten kikk på jenteskolen som blir bygd her med støtte fra Norge. Skolen har plass til nærmere 100 jenter og det jobbes nå for at det skal komme en egen internatavdeling på skolen. For mange er det langt å reise for å kunne gå på skole og flere av jentene er avhengige av å bo hos verger eller familie i ukene. Dette er kostbart for familiene som i tillegg til den obligatoriske skoleavgiften må dekke kost og losji til jentene. Dette fører til at mange av jentene må bruke kveldene sine til å jobbe, noe som kommer i tillegg til en lang skoledag. På tross av dette foretrekker mange foreldre å sende døtrene sine til rene jenteskoler for å unngå at de skal ende opp som unge mødre. Rektor på skolene forteller at hun er en av to kvinnelige lærere i hele området og at hun selv tok hele sin mastergrad mens hun hadde ansvaret for to barn og måtte dekke skolepenger. Å jobbe som lærer på landsbygden er dårlig betalt, men hun forteller med et stor engasjement om hvor viktig det er at også jentene her har rollemodeller som viser dem at det utdanning som er veien ut av fattigdom.

Rotifunk ligger i innlandet og er enda varmere enn Freetown. Tiltross for en svalende bris rant svetten fra først sekund. Uten innlagt vann kan man se langt etter et bad, men det er ingen hindring . Bade må man. Fem minutter fra huset vi bodde i var det et lite vannhull som guttene skulle bade i. Og kan de bade der, så kan vel vi. Utstyrt med lommelykter, shampooflasker og bøtter trasket vi oss inn i den mørke bushen. Vannet var brunt og så på ingen måte rent ut, men vi fikk en bøtte med vann på deling som skulle gjøre nytten. To og to såpet vi oss inn under en nesten full måne, med mygg og andre insekter krabbende rundt oss. Vannet var kaldt, men friskt og overraskende nok følte vi oss helt i et med naturen. Ikke var det skummelt, det var veldig spennende og ikke minst forfriskende!

Neste dag sto vi opp uthvilte og klare for å oppleve Rotifunk.Vi ble guidet gjennom markedet av Alpha som kommer fra denne landsbygden. Hver lørdag samles folk for å selge og kjøpe ting. Der kunne man kjøpe fisk, grønnsaker, maiskorn, ris, hane, kylling, geit og andre frukter som kokosnøtter og ananas. Videre gikk vi langs en bilvei med et svært slips av barn hengende etter oss. Veien var som vanlig av grus og moll og gikk gjennom jungelen bort mot elven. Vel fremme ved elven oppdaget vi ennå et marked der varer som fraktes opp elven blir solgt. Her var det liv og røre med all verdens varer. Heldig for oss sprang Alpha rett ned til elvebredden og fikk tak i en kano slik at vi kunne få oss en liten tur nedover elven. Kanoen var en uthult trestamme fylt med høy som sitteunderlag. Helt magisk var det å padle noen meter ned elven, omgitt av lavt voksende trær og lianer som hang ned i vannet. Veien tilbake til huset vårt ble lagt gjennom jungelen og vi fulgte en smal sti som krunglet seg mellom palmene. Overalt så vi store og fargerike gresshopper, men slanger og apekatter som vi hadde hørt rykte om at der skulle være, så vi ikke snurten av.

Vel tilbake i huset ble det noen timer med avslapping i varmen. Kaja og Janne ble en smule rastløse, det er ikke lett å ta livet med ro når man er blitt vant til at det skjer noe nytt hele tiden. Vi bestemte oss for å rusle oss en tur rundt i landsbyen for å bli litt kjent og la kursen opp til det lokale sykehuset. Bygningen så først ganske forlatt ut, men da vi begynte å nærme oss oppdaget vi en liten gruppe med mennesker. Som hvit i Sierra Leone vil alle hilse på oss og dermed gikk vi nesten på autopilot bort til menneskene for å si hei og slå av en prat. Vi ble hilst med varme håndtrykk og store smil, men kjente på følelsen av at her var det noe spesielt som foregikk. En av damene viser oss inn i sykehuset, til et lite rom som nesten lå helt skjult bak resepsjonen. Det lille rommet var fylt med mennesker og til vår store forskrekkelse oppdaget vi en splitter naken og høygravid dame midt i flokken. Her var det fødsel på gang og ganske så lange i masken ble vi bestemt vist til en av undersøkelsesbenkene der vi skulle få sitte på hedersplass og følge fødselen. Litt etter kommer resten av gjengen inn på rommet, mens Helge blir henvist til en stol utenfor. En halv time senere ble et lite jentebarn født, frisk og fin. En helt spesiell og fantastisk opplevelse og det var ikke et tørt øye blant oss studenter på vei ut av sykehuset.

På søndagen var det planlagt båttur ned langs elven. Hele gjengen ble plassert på lasteplanet på en gammel og slitt lastebil og kjørt ned til elvebredden der båten lå og ventet på oss. En etter en ble vi båret ombord i båten, noen mindre frivillig enn andre... De første femten minuttene av turen gikk gjennom den smaleste delen av elven, en opplevelse som var helt magisk. På veien møtte vi små båter og hjemmelagede kanoer, de fleste av dem fullastede med mennesker og varer. Etterhvert åpnet landskapet seg og elven ble stor og bred. Ikke rart at denne elven er det de her kaller motorveien sin. I vannkanten langs elvene sto det kvinner i full gang med klesvasken, mens mennene satt i kanoer og fisket. Menneskene her er helt avhengige av elvene og den er en naturlig del av hverdagen til en mengde mennesker. Første stoppet på «veien» var en fiskelandsby som lå helt i enden der elven møter havet, kalt Seaport. Fiskelukten slo imot oss da vi møtte landsbyen som for det meste var bygd opp av leire. Som alltid var det barna som først kom springende imot oss, for å hilse på og for å vise oss landsbyen sin. Forholdene i denne landsbyen er det mest kummerlige vi hittil har møtt, men på tross av dette inviterer alle vi møter oss inn i livene sine. Drikkevann fantes ikke i landsbyen, så dette måtte de skaffe gjennom byttehandel mot fisk.

Videre gikk turen opp til en liten landsby der Alpha er vokst opp. Det var som å komme til en liten oase, med smilende mennesker og stillhet. Tempoet og menneskene var rolige og stemningen fullstendig harmonisk. Etter en liten omvisning ruslet vi oss ned til elven for å ta et lite bad, mens innbyggerne i landsbyen stod rundt oss og kikket rart på oss. For hvorfor ta på seg klær (bikini) for å bade, når man like gjerne kan bade helt nakne? Etter litt motortrøbbel og hjelp fra en lokal herre fikk vi motoren igang igjen, og turen gikk mot neste landsby, kalt Moyamba.. I denne landsbyen er Alpha født. Nå bor faren og noen av konene hans der. Vi vart frakta fra elva og inn til land i små kanoer. Vi måtte gå ett stykke før vi kom til landsbyen. Dette var en av de vakreste landsbyene på hele turen. Like før vi kom frem, ropte Alpha «mind your head!!» og før vi rakk og tenke oss om, raste det kokosnøtter ned fra en palme. Oppe i toppen satt en unge på kanskje 10-12 år, med mansjete og hogde ned kokosnøtter til oss. Alpha og faren hans åpnet kokosnøttene til oss med hver sin mansjete, i kjempe høy fart med en utrolig stødig hand. Først drakk vi væsken som er inne i nøtta, så smakte vi på kjøttet før vi fikk smake det som er selve godbiten, som ligger lengst ute mot skallet. I landsbyene var det høye palmer, jordhytter, stille og rolig. Alpha hadde to banantre og to palmer som han selv eide. Fra denne tok vi med en klase med bananer (ca 50 stk). Gjestfriheten er stor i Afrika! Så her fikk vi først trykt en skei med kasava (potetstappe forma som en ball) inn i munnen. Etterhvert var tre damer i full sving med å renske appelsiner og grapefrukt.

Første kvelden vi var i Rotifunk, fikk vi fortalt mye om noe som kalles Seacret society. Siden dette er hemmelig fikk var de sparsomme med informasjon. Det vi fikk vite var at den som er i Rotifunk kalles Bojo og er en av landets verste. Det sies at det som skjer her er bra for menn, men at kvinnene som kommer inn aldri vil kunne få barn igjen. Så vi gjorde oss selv noen tanker om hva dette kunne være. Helge skulle få en nær opplevelse med dette på vei hjem fra båtturen. Her kommer hans opplevelse: Helge og sjåføren vår hoppet av i en liten landsby nær Rotifunk, fordi han hadde satt igjen motorsykkelen sin her. Etter mange timer i båt gjorde det godt å bevege beina og sitte på noe annet enn en trebenk. Etter å ha hoppet av båten og gått en lang bakke kom vi opp til sentrum av landsbyen. Her holdt noen karer på å bygge noe som for meg så ut som en skole. Derfor spurte jeg nysgjerrig mannen hva dette var. «It is a seacret society» var svaret kort med ett blikk av stein. Jeg skjønte fort tegninga, her var det best å la denne mannen styre showet. Jeg måtte pent vente ved motorsykkelen mens sjåføren plutselig forsvant for å finne nøklene. For de hadde han jo selvsagt ikke med seg i båten.. Da jeg stod der å ventet alene kom det mange menn bort for å vite hva jeg gjorde. «I am just waiting for the owner of this bike» var det beste svaret jeg kom på. Litt nervøs, for det var første gang jeg møtte mennesker som ikke dro på smilebåndet. Det var igrunn litt uggen stemning. Sjåføren kom heldigvis tilbake og vi fikk start på sykkelen. Jeg tok sekken hans på ryggen og vi kjørte av sted. Det vil si, vi kom oss rundt bygningen før vi møtte rundt 60- 70 menn de fleste utstyrt med masjeter... Gjett om hjertet nærmest føyk opp i drøvelen. Sjåføren ble også litt skremt virket det som. Han slo av motoren på sykkelen og steg av for å spørre etter høvdingen. Jeg var sikker på dette var det siste jeg fikk oppleve i Afrika... «Is this a seacret society» spurte mannen høvdingen. «We haven`t started jet» svarte han.. Følelsen jeg hadde i det han svarte er vanskelig å beskrive. Alle blikk var festet på meg, og ikke en eneste av mennene smilte. Selv om dette ikke varte mer enn et halv minutt, føltes det ut som et helt liv. Som om ikke pulsen var høy nok fra før, fikk vi også problemer med å få start på sykkelen. HELDIGVIS fikk vi den i gang etter noen forsøk, og turen gikk videre tilbake til Rotifunk.

Mens Helge var på tur på motorsykkel reiste jentene videre i båten. Denne turen var noe roligere enn Helges, til tross for et par motorstopp. Vel fremme i Rotifunk, ble vi stående ganske lenge å vente på sjåføren (mannen med motorsykkelen). Verken bil, sjåfør eller Helge kom for å møte oss, og varme og svette ble vi pent nødt til å gå. Bananklaser, årer og diverse annet utstyr ble båret hjemover på hodet. Ca halvveis på gåturen så vi en kjent type komme kjørende på motorsykkel mot oss. To og to hoppet bakpå sykkelen, og til vår store glede ventet Helge (litt skjelven) ved huset.

Som ellers i Sierra Leone er stillhet noe som er fraværende. Overalt er det noen som diskuterer, krangler eller spiller høy musikk. Ikke minst er dyrene svært så høylytte og irritasjonen var stor da vi ble vekt tidlig av en brekende geit som stod rett utenfor soveromsvinduet. Trøtte i trynet ruslet vi oss ut for å finne ut av hva som fikk geita til å brøle. Det viste seg at kokken vår, Issa, hadde kjøpt denne geita til oss. Den skulle serveres til middag siste dagen vår. Dermed måtte vi også finne ut en måte å få med oss geita hjem igjen. Dette virket tydeligvis som et større problem for oss enn for de afrikanske gutta, som stablet geita inn i bilen sammen med resten av bagasjen. På vei hjem ble bilen dermed fylt av en haug med bagasje, 15 mennesker og ei geit. Den stakkars geita ble bunnet fast og stuet under en av benkene i bilen, der den ble liggende å puste Janne på tærne i fire lange timer. Dyrevenner som vi er fikk vi stor sympati for geita og døpte den til «Gunnar the goat» (Dette var før vi fant ut at faren til Cecilia heter Gunnar). Vel fremme i Freetown fikk Gunnar hedersplass i bakgården vår. Her fikk han stå og spise seg stor og tykk, helt til han ble slaktet en av de siste dagene våre i Freetown. Vi takker Gunnar for alt det han var for oss (et fantastisk måltid...).

Siste kvelden vår i Sierra Leone var det duket for at vi skulle få laget litt norsk mat til guttene på huset. Eller norsk mat ble det nok ikke, for flere av guttene hadde smakt pizza før og ville gjerne smake dette en gang til. Som en liten dessert bestemte vi oss for å steke opp en hel haug med vafler. Verandaen ble dekket med langbord, hvite duker og fargerike blomster. Maten måtte vi lage ute og for dem som måtte lure på det, så tar det en evighet å steke vafler til 23 personer på en grill. Ikke var det helt populært at vi skulle tilberede maten og etter en halv times tid tok guttene over matlagingen. Alle menneskene som på en eller annen måte hadde vært innom huset vi bodde i, tok del på middagen. Gutta hadde funnet frem finstasen og både gledet og gruet seg til festmåltidet. De hadde nemlig fått det for seg at de var nødt til å spise med kniv og gaffel, og i Sierra Leone er man vant med å spise med «the big spoon» (henda). Kvelden ble likevel velykket og alle koste seg i godt lag.

Dagen etter var det klart for hjemreise, og det var en trist stemning vi møtte i huset da vi stod opp. Etter å ha malt litt på skolen, slikka litt sol på stranda, delt ut resten av klærne og spist lunch kom bilen som skulle kjøre oss til båten. Det var både tårer og latter da vi tok farvel med alle gutta i huset, og da bilen kjørte ut porten stod naboene å vinket oss av gårde. Vi har hatt et fantastisk opphold i Sierra Leone, og håper på å dra tilbake en gang i fremtiden. Takk til alle som har gitt sin støtte til arbeidet vårt!  

Arbeid påstartet

Taket ble lagt, skolen ble malt og 10 nye benker til 1 klassen er under produsksjon. Dette er det vi brukte resten av pengene vi hadde med oss på. Alt dette kom på 7500 NOK. Vi takker alle som har støttet oss i arbeidet med skolen. 

Ellers har vi bedt om et prisoverslag på nytt støpt gulv og skillevegger på skolen. Dette får vi  og skal medbringe det hjem. Vi vil se om vi kan hjelpe miss Maryrose og de andre med dette. Det er kommet inn mer penger på innsamlingskontoen når vi har vært borte. Så gulv skal vi ordne og skillevegger likeså. 

Bilder fra siste dagen:

Kvinnedagen 8 mars

Vi bestemte oss for å ta med oss alle barna, samt lærerne på skolen på tur denne dagen. Dette var noe av det vi ville bruke de innsamlede middlene på. Jerry ble satt på saken for å ordne med leie av buss, musikkanlegg samt DJ, leie og rydding av strand ca en halv times busstur fra Lumley. Isa fikk i oppdrag å lage mat for 76 stk da guttene på huset også ble invitert med for å bære utstyr, passe på at ingen barn gikk i havet og ellers holde styr på aktivitetene sammen med oss.

Alpha, Jerry, Helge og Veronica dro av sted flere dager i forveien og snakket med lederen (høvingen for dette spesielle området) om å få bruke stranda. Dette var en flott strand med et stort tre midt på som vi kunne stasjonere oss under med lydanlegg og mat, samt det skygge for de som ikke ønsket det sterke sollyset. Der betalte de for leie til torsdagen, samt for rydding av løv under det store treet.

Isa bl innkalt opp på verandaen og spurt om han kunne gjøre et økonomisk overslag på mat til 76 mennesker. Han ønsket å lage kjøttboller, ha kyllinglår og ris, da dette er typisk afrikansk festmat. Kjøttbollene og kyllingen skulle være i rød tomatsaus med løk, bønner, gulrot, hvitløk og krydder. Ved siden av retten ville han vi skulle lage noe som han kalte for starter. Det var noe potetgull lignende som vi skulle steke i olje og som smakte reke. Det ble kalkulert med vann og alle barna skulle få en halv liter lokal brus hver.

Jerry ordnet med lydanlegg, da han mente at å ha beachparty uten musikk ikke egnet seg. Ok, musikk måtte vi ha. Han dro av sted og fikk ordnet med både buss og musikk til torsdag. Bussen skulle møte opp utenfor huset vårt kl 09.30

Om morgenen på kvinnedagen, torsdag 8 mars, våknet jeg tidlig. Vi hadde fått beskjed om at mye måtte ordnes før kl 09 og at 05 om morgenen var en god tid å begynne å arbeide. Jeg våknet kl 06 og da var guttene i full gang bak huset. To bål var laget og risen sto allerede å putret. Skal si det var mye ris. Kvelden før hadde Isa og Jerry laget kjøttboller til 76 mennesker og de hadde stekt opp kyllineb i olje. Isa ville jeg skulle smake å kjøttbollene og de smakte fortreffelig, dog sterke. Guro og Janne ble satt til å kutte løk og gressløk, og det var heller ikke lite. Jeg og Bakar stekte starterene i olje, og det var svært varmt å stå over kullet. Vi brukte ca 2 timer påå få alle klar. De andre hjalp til der det trengtes. Hanen gol og hundene våre var svært interessert i hva som forgikk så tidlig om morgenen. Jeg spurte guttene om de visste hvilken dag det var i dag. De visste ikke hva jeg siktet til og jeg fortalte at det var den internasjonale kvinnedagen. De trakk litt på smilebåndene og sa at det hadde de aldri hørt om.

Kl 09 var det frokost på verandaen. Allerede da hadde barna, lærerne og foreldre til barna begynnt å samle seg utenfor porten vår. De ropte ??hello?? opp til oss og virket svært glade. Etter frokost pakket vi sekkene våre med hånduker, solkrem og badetøy og gikk ned for å hjelpe til med iste rest. Vi pakket vann og brus i kasser, Isa og jeg ordnet med å få maten ned i bøtter med lokk, samt risen. Bussen kom og guttene bar mat, høytalere og kasser med drikke og fikk det inn i bussen. Vi gikk utå hilste på våre nye venner. Det var så rørende at jeg har ikke ord. Mødrene hadde stelt barna sine til det ytterste. De var nyflettet på håret, og hadde sine fineste ting på seg ( og som fattige mennesker de er kan dere tenke dere at det var mye forskjellig). Men alt var rent og pent og barna luktet nyvasket med såpe. De var så vakre, både barna og mødrene og vi lovet de spente tårevåte mødrene at vi ville passe godt på barna deres. Dette er barn som aldri har vært utenfor sitt community, aldri har satt i en buss eller sett andre strender enn Lumley der de bor og går på skole. Dette visste vi og dette var noe av grunnen til at vi ville ta med oss skolen på tur. Rektoren takket gang pågang for at vi hadde ordnet det slik at de fikk reise på tur og sa at barna eller de voksne aldri skulle glemme hva vi hadde ordnet for dem. Det var rett og slett hjerteskjærende?på en god måte.

Alle de eldste ble losjet inn i bussen, bakerst og med de minste på fanget. Så gikk lærerne inn, vi studentene og ellers ett par tre mødre som ikke turte å sende de minste barna fra seg. Guttene ordnet og orget og etter at agregatet til musikken var kommet på plass var vi klar. Karim, Jerry, Isa, Alpha, Sanda og Bakar var med fra huset.

Bussen starter opp og med det samme begynte barna å synge?høyt. Og de sang til vi var fremme på den vakre stranda vi hadde leid for anledningen. Afrikanske rytmer strømmet også etter hvert ut av busshøytalerne og barna kunne alle sangene som ble spilt.

Endelig fremme etter høy temperatur, høy lyd og mye svettelukt ble barna losjet ut av bussen og ned til stranden og bort til treet. Der fikk de beskjed om å ta av seg klærne sine og miss Enjy ( den ene eldre kvinnelige lærere ved Queen Diamond) la klærne til barna pent sammen og ned i plastposer. Det var viktig å ta vare på det fineste barna eide av klær. Guttene satt opp anlegget og snart var det klart for dansekonkuranse. Herregud for ett liv. Det var fantastisk. Vi delte klassene inn og første klasse skulle starte ut. Ja jeg har ikke ord. For en rytme på disse småtassene, og om de kan å danse med rumpa?ja det skal jeg fortelle. Etter at 6 klasse hadde gitt sitt bidrag, til musikk de selv ønsket, var det lærerenes tur. Miss Maryrose danset sammen med Mr Jajua, og miss Enjy sammen med mr Davis.

Fantastisk var detJ

Vi studentene fikk i oppgave å være jury. Først skulle tre klasser trekkes ut om de beste danserne. Vi valgte ut 2, 3 o 5 klasse. Samt vinneren av den voksne klassen var Miss Maryrose (rektoren) og mr Jajua. Til slutt danset vi alle på stranda og tilskuere som bodde rundt omkring hadde vi også.

Maten skulle så serveres. Isa ordnet ut og vi andre hjalp til. Her i Sierra Leone er ris basismaten og de spiser kun ett måltid pr dag. Barna kommer til skolen uten å ha spist frokost og de har ikke med seg noe på skolen. Derfor spiser de ikke før de kommer hjem om ettermiddagen og luksus som kylling og kjøttboller er ikke noe vanlige mennesker her har råd til å kjøpe. Derfor var stemningen stor og matlysten likeså når maten ble servert. Ungene spiste seg gode og mette og vi ga likeså godt mat til barna som bodde i området rundt. Isa hadde laget nok til både den ene og den andre.

Ellers hadde vi stafett og vi spilte både fortball og volleyball med barna. Det var en flott dag. Etter hvert ble klokken mye, halv seks på ettermiddagen og noen barn sovnet i sanden. Dette var mye å fordøye og vi måtte vekke dem når bussen skulle hente oss. Alt tøy ble ristet for sand og puttet på igjen. Og alt ble pakket og bært tilbake til bussen. Alle var slitne og trøtte og glade. Miss Melrose ga alle elevene fri fredag da hun så at barna trengte å hvile ut etter denne dagen.

Vi kom tilbake fulgt også med barnesang og parkerte utenfor huset vårt. Mødrene kom strømmende til å snakket med sine barn på Kreol om hvordan dagen hadde vært. Ungene snakket og forklarte og gikk til slutt hjem. Miss Maryrose gråt og takket oss igjen for å ha gjort dette for ''ungene hennes''. Dagen hadde vært perfekt, og vi takket guttene på huset for all hjelp de hadde gitt oss for å få dette til. Og ellers til opplysning så kom hele opplegget inkl musikkanlegg med DJ, mat, drikke og buss for alle 76 på 2400 NOK.

Nå litt om miss Maryrose: Dette er en stor, omfangsrik kvinne på 35 år. Hun har selv en datter på 14 som var med på turen da miss Maryrose spurte ydmykt om hun vær så snill kunne få bli med. Miss Melrose er ikke gift. Hun var utdannet pedagog ved universitetet i Freetown for 11 å siden. I begynnelsen jobbet hun freelance rundt på ulike skolen i hovedstaden. Men hennes ønske var å starte sin egen skole i Lumley community. Hun startet opp Queen Diamond for 7 år siden. Hun fikk bygget et lite skur (for det er det skolen faktisk er) på ca 60 km2. Men tomten ligger flott til nede på stranden. Hun fikk bygget dette for egne oppsparte middler og fikk skolen godkjent av staten. Men staten støtter henne ikke ellers økonomisk. Hun tar betaling av elevene pr semester, og har derfor et relativt usikker budgett å holde seg til. Hun vet aldri om foreldrene har penger neste semester til barnet sitt. Et semester koster ca 30 000 leones som er ca 40 NOK. I tilegg trenger barna uniform som foreldrene må betale for. Et år inkl uniform koster ca 150 000 leones ( ca 170 NOK).

Miss Maryrose visste om kvinnedagen. Hun er en opplyst kvinne som er opptatt av kvinners utdannelse og levevilkår og rettigheter i dette samfunnet.

Hun har 6 klassetrinn i sin lille skole. 1 til 6 klasse. Hun har 3 andre lærere tilsatt utenom seg selv som også underviser. Hun har ikke noe privat kontor eller arbeidsplass, der finnes ikke vann eller toalett. Taket er lekk, noe som bekymrer miss Maryrose da det ikke er lenge til regntiden starter for fullt. Dette er noe vi studentene imidlertid skal hjelpe henne med. Taket skal skiftes og de begynner trolig med arbeidet i neste uke. I tilegg har vi bestilt 10 nye skolebenker til 1 klassen. Blikktaket som nå er der skal derfor ned og 3 av platene skal muligens erstattes med lysplater slik at det blir lyst i rommet. Blikkplatene skal vi forsøke å få laget skillevegger av eller kanskje det må lages nye av tre mellom 1 og 3 klasse, og 1 og 5 klasse. Småungene bråker en del og forstyrrer de større klassetrinnene.

Det er registrert over 55 elever ved denne lille skolen, men ikke alle barna kommer hver dag. Det er flest elever i 1 klasse og færrest i 5 klasse. Miss Maryrose er spesielt opptatt av jentebarna, da hun sier at kvinner er fremtiden i Afrika. De er roligere, kontrollerer seg selv bedre og er sterkere faglig. Hun har virkelig troa på jentene. Det er også jentebarna som blir sterkest fysisk disiplinert, ikke av Maryrose selv da hun er en myk kvinne, men av de andre lærerne. Det vi ser er at disiplineringen er kultur og at ungene responderer på den. Vi har forsøkt å snakke til barna, slik vi gjør i Norge, men det responderer barna ikke til. Selv hvor lite vi liker denne metoden, så virker den. Her nede er dette måten å gjøre det på og det må forståes i en kulturell kontekst, men selvsagt ikke aksepteres. Vi trodde på forhånd det skulle bli mye vanskeligere å oppleve fysisk disiplinering enn det faktisk er når vi er her.

Hun og de andre har tatt i mot oss på den aller mest gjestfrie måten. De har latt seg observere og vi vet at til tider har de følt dette vanskelig. De er takknemlige for alt vi gjør for barna og elsker at vi leker med dem. Vi har hatt en flott tid med Miss Maryrose, barna og hennes stab. Og vi glemmer dem aldri!

Utdeling og overaskelse

Utdeling av klær til alle skolebarna og kjøp av nytt tak og nye skolebenker til 1 klassen

 Kvelden i forvegen brukte vi timer på å sortere klær, en pose til hver av elevene på skolen vår. Vi fikk navneliste av rektor. Hør på noen av disse vakre navnene: Alie Sessay (8 år), Lansana Kamara (8 år), Mariana Sherriff (9 år),N? be Karbo (5 år), Abubakar Turey (6 år), Fiona Kamara (5 år), Augusta Koroma (6 år), Markdlyn Conteh (4 år), Margarett Conteh ( 5 år), Roslyn Kama (4 år), Blessing Bangus (3 år), Esther Sonda (14 år), Hajariatu Pessima (16 år), Fatmata Jalloy (12 år).

Dette er noen av de 55 barna ved Queen Diamond vi hår fått lov til å bli kjent med og som vi er blitt så glade i. 

Vi hadde fått ordnet med to plakater med ''blessings on'' for at de skulle henge opp i skolen til minne om oss. Vi hadde med oss spill, bøker, blyanter, permer, plaster, bandasjer, fargeblyanter, kritt med mye mer. En del av dette ble også donert av Altin Bendu (vår Afrikansk/norske venn som ordnet oss både sted å arbeide på, samt bolig) som driver veldedighet i Sierra Leone (se rotifunk.no)

Vi var mange som gikk bortover veien mot skolen. Guttene bar og vi bar. Da vi kom til skolen var det stor jubel. Barna hadde utefri akkurat og vi måtte bli strenge i målet for å komme frem til skolebyggningen med tingene. Miss Maryrose, mr Jajua og miss Enjy ventet oss.

Det første vi ønsket å gjøre var å ta bilde med alle sammen på inkl oss selvsagt. Vi hadde laget a4 ark med bokstavene  S I E R R A L E O N E 2 0 1 2 på for å holde opp på fotoet. Etter at bildet var tatt, var det utdeling av klær som sto for tur. Vi hadde skrevet navnet på alle barna samt alderen og knyttet igjen posene. Rektor Maryrose leste opp navnene og barna fikk komme å motta sin pakke. Skal si det var glede. Vi ble så rørt over gleden i barnas øyne og smilene, og dette til tross for at de ikke fikk lov å åpne pakken sin. Det måtte vente til de kom hjem. Noen listet seg etter hvert til å se i posen og smilene var store og hvite og de kom å tok oss i handa. Ikke som et norsk ''takk'', men som ett hjertetakk direkte fra hjerte og inn i vårt. Mange av oss gråt.

Etter at dette var over sang vi nasjonalsangen for alle, to stemt, alle fugler, to stemt og avsluttet med ''Bob Bob Darry Darry'' til alles store glede. For denne kan barna. Vi har sunget og lekt den siden vi kom til Afrika og jubelen og gleden var stor når vi tok den. Det ble for mye for mange av oss. Selv for guttene på huset ble dette rørende og flere tårer ble tørket i både åpenhet og i skjul. Vi takket for oss og gikk hjemover. Miss Maryrose skulle komme innom oss etter skoledagen.

Miss Maryrose kom og vi fikk beskjed om å komme ned i stuen. Der satt dette vakre mennesket, med sine vakre øyne og sinerolige røst. Vi fortalte henne at vi hadde bestemt oss for å bruke pengene vi hadde med til å bygge nytt tett tak til henne, og Jerry som var der sa at arbeidet kunne starte allerede fredag morgen. Da ville bygget bli tett til regntiden. Så fortalte vi at vi hadde bestilt 10 nye skolebenker av typen bord og benk i ett til de minste. Maryrose kikket ned. Vi sa at sammen med strandagen var det ikke mer penger igjen for denne gangen, men vi lurte på om det var noe mer hun ønsket seg. Kanskje kunne vi hjelpe til etter at vi kom hjem. Hun ville nesten ikke svare, men sa at hun trengte også et støpt gulv, da gulvet er ødelagt, ujevnt og veldig skittent og støvete. Hun trengte også å skille 1 klasse fra de andre da dette er den største gruppene og de uroer de andre. Hun nevnte selv at skillevegger kunne ha vært bra. Vi sa at vi ikke kunne lovehenne noe mer, men at vi ville forsøke å hjelpe henne med dette. Hun tok seg sammen og kikket opp. Hun sa at i alle år hadde hun bedt til gud om at noen kunne hjelpe henne. Hun hadde gått mange mil for å beholde lærerne ved skolen for at elevene skulle ha et skoletilbud, og hun sa at dette var mer, ja mye mer enn hun hadde trodd kom til å skje. Hun begynnte å gråte og tårene rant ned de sorte kinnene hennes. Vi nærmest gråt med henne, og det gikk opp for oss hva denne kvinnen ofrer for barna i vårt community. Hun er en vakker kvinne både innvendig og utvendig og vi ønsker å gjøre mer for henne, de andre lærerne og barna ved skolen. Tiden vil vise hva som blir mulig.

Dr Buckan

Dette var et kirkekomplekt I østre del av Freetown. Der skulle vi møte dr John Buckan for å levere brillene fra innsamlingen. Vi bestilte en poda poda (kassebil) og kjørte gjennom de travle gater i Freetown. Det tok i alle fall 1 time før vi var fremme og siden vi hadde mistet tlf nummeret til dr Buckan måtte vi sjanse på at vi kom rett plass. Vi hadde med oss over 150 brillepar og bestemte oss for at om vi ikke fant doktoren skulle vi uansett dra på marked å handle afrikanske minner etterpå. Men heldigvis fant vi doktoren. Han kom ut for å møte oss, men sa at han ikke hadde mye tid da han sto midt oppe i en operasjon. Dette er en misjonærlege fra Scotland som har ofret de siste 4 år av sitt liv på å hjelpe mennesker med dårlig syn og som nesten er blinde. Han og hans kone og deres 3 barn bor i Freetown, men han ønsket snart å vende tilbake til sitt land. Han var snart ferdig å lære opp to sykepleiere til å ta operasjonene som han selv foretok. Dette for at de skulle bli selvhjulpne og ikke trengte hans daglige opplæring lengre. Dr Buckan var svært glad for brillene og vill være ærlig om hva de kom til å gjøre med dem. Han ville ikke gi dem til svaksynte, men selge dem til dem. På denne måten kunne han finansiere flere operasjoner på nesten blinde mennesker. Vi syntes dette hørtes flott ut. Han var en fin fyr, ikledd klær donert fra Amerika, og dermed alt for store. Han hadde vennlige øyne og en rolig atmosfære omringet han. Vi var kortfattet, og reiste fra kirken som også hadde skole og sykehus. Det var flott å kunne bidra med dette og vi takker for alle de som har gitt briller før vi dro ned hit. Dessverre fikk vi ikke ta bilder innenfor komplekset.

Wasaide go? Ade go was. Hvor skal du? Jeg skal bade.

Fredag gikk Janne, Guro, Veronica og Siv til skolen – tidsnok som nordmenn flest-, men der var det ikke mange som hadde møtt opp. Etterhvert da den ene oppmøtte læreren følte at mange nok var kommet, ble det morgenbønn, og undervisningen kunne starte. Noen barn tuslet inn ganske for sene, og for det fikk de gjennomgå. Her var det ikke akseptert at elevene kom etter at undervisningen var startet! Men det var derimot helt greit at rektor kom en halvannen time for sent – til tross for at det satt to klasser og ventet på henne... Men slik er det kanskje med african time?

 Etter noen timer på stranda og lunsj, var det tid for å reise på markedet inne i Freetown sentrum. Jerry ga oss klar beskjed om at her skulle vi bare se- ikke kjøpe. Kjøpe skal vi gjøre neste gang. Vi leker ikke butikk! Bilturen dit var en opplevelse i seg selv. Yrende menneskeliv, stor fattigdom, men et fantastisk frodig land med masse muligheter. Trafikken er forresten et kapittel for seg selv. Tuting hele tiden! Er det ikke plass så lager man plass, og vikeplikt er oppskrytt. Det var mye spennende å se på markedet, så neste gang blir det nok litt mer handling (om vi får lov av Jerry da...).

Lørdag var det klart for fotballkamp, der det var finale mellom to lokale lag. Guttene i huset gledet seg tydelig masse til denne kampen, og de hadde kjøpt inn vann og laget mat til alle spillerne på laget. Dette var en seriøs kamp som de ikke ville tape. Helge fikk være med på hjemmelaget sammen med en del av gutta i huset, mens jentene stilte som heiagjeng. Selv om dommeren bokstavelig talt var kjøpt og betalt, endte kampen 5-3 til oss. Dette til tross for at motstanderlaget hadde betalt dommeren for å gi ut røde kort. Dette satte litt demper på stemningen, men den tok seg raskt opp igjen da vi kom hjem til vårt kjære Guest House :)

Til kvelds ble det servert nydelig mat, før noen av oss prøvde ut utelivet i Freetown. Kaja, Janne, Cecilia, Guro og Siv «shake`a ass`n» på  dansegulvet, mens barna og Helge så film og hadde sitt eget diskotek hjemme i huset. Det var overaskende mange ulike nasjonaliteter på nattklubben denne  natten og vi møtte turister både fra Libanon, Nederland og USA. Så folkens, ta neste ferie i Freetown. Vi hadde en strålende kveld og vi gleder oss til neste gang!

Søndag var det klart for en stormatch mellom lokallaget i Lumley Beach og oss jentene. Guttene i huset hadde arrangert fotballkamp for oss. Presset var stort da Alpha fortalte at alle de norske jentene som har vært før oss har vunnet mot dette laget. Heldigvis fikk vi litt hjelp fra to lokale jenter. Med nervene i høyspenn gikk vi på rekke og rad med like drakter mot det som virket som vårt livs største kamp. I det vi nærmet oss banen hørte vi jubelen stige fra lokalbefolkningen som hadde møtt opp for å heie oss frem. Det var nesten som å komme inn på Ullevåll stadion iført norske landsdrakter, for både voksne og barn kom for å ta oss i hendene og ønske oss lykke til. Det var en tøff kamp med flere skader og mye action, for reglene for fotball er ganske mye råere her. Jentene  dyttet, kloret og tok kampen svært så alvorlig og det ble noen blåkuler og skrubbsår. Guro som debuterte som målvakt hadde to engasjerte gutter stående og skrike råd og tips for hvordan hun skulle holde ballen unna mål. Litt frustrerende var det nok siden alle rådene kom på kreol... Jubelen var stor (i alle fall blant barna) da vi til slutt gikk av med seieren. Hittil har fotballkampene vært de flotteste opplevelsene her nede. Banen som ligger omringet av søppel har en helt spesiell særhet. Her bor det nemlig en masse krabber nede i bakken som piler rundt oss mens vi spiller. Stolte og fornøyde marsjerte vi ned på stranden, kastet oss uti med klærne på for et skikkelig seiersbad. Tidenes kveld!

Dagen etter kommer Alpha springende inn til oss mens vi sitter og spiser lunch. Han vil arrangere en dansekonkurranse for alle som bor her i huset, både oss studentene og guttene. Enkelte av oss (Janne og Guro) fikk en smule panikk, danse foran en hel gjeng med mennesker?! Ikke snakk om! Men her var det ikke et spørsmål om å ville delta, alle skulle være med. Så da var det bare å sette igang med å finne frem den rette musikken og pakke danseskoene ut av sekken. På verandaen ble det satt frem bord, stoler og drikke til dommerne i skikkelig Idol-stil. For ingen dansekonkurranse uten dommere som kan sette stilpoeng på slitne dansetrinn. Utenom Kaja og Siv som var så heldige å bli trukket ut som dommere, måtte vi alle inn på teppet for å vise hva vi var gode for. Til tross for en del nerver og skjelvne knær, ble det en utrolig artig kveld. På de siste opptredenene sluttet folk helt å bry seg om hvem som skulle være på scenen og alle svingte seg med på dansegulvet.

 Før vi reiste hit til Freetown var vi så heldige å få inn over 20000 kroner til arbeidet her nede. Hvor man skal begynne å bruke pengene når det er så mange som trenger hjelp til så mye?. Skolen er som nevnt tidligere bare et mindre skur bygd opp av plater av bølgeblekk og tynne trestolper. Inne hersker det en kaotisk stemning med over femti barn på under 50 kvm. De yngste barna som er i alderen tre til seks år er plassert midt i skolebygget. Som barn flest er det mye lyd og liv i dem og dette fører til at de forstyrrer undervisningen til de andre klassene. Rektor ved skolen har ved flere anledninger uttrykt frustrasjon over at det er mye uro og støy og har lenge hatt et ønske om å få bedre plass til de yngste barna. I første klasse er det rundt 20 barn, dette antallet varierer noe fra dag til dag. De sitter tre eller fire sammen på hver pult og har ca. 10 kvm og boltre seg på. Det sier vel seg selv at dette ikke er en gunstig løsning verken for lærer eller elever. Vi er svært takknelige for at vi gjennom dere har fått anledning til å hjelpe denne skolen.  Her mangler det skolebøker, læringsmateriell, pulter, belysning og ikke minst toalett. Barna går på do hvor som helst i skolegården og tørker seg med hendene som igjen tørkes av i sanden. Hygienen er elendig både grunnet manglende kunnskap og dårlig tilgang på rent vann. Vi har gjort oss noen tanker om videre forbedringer med tanke på å bedre hygienen og håper at vi får satt igang dette mens vi er her nede. Men for å få til de forbedringene som er skrikendes nødvendig trengs det fremdeles penger...

Etter en lang dag med skolearbeid og planlegging , satt vi oss på verandaen for å slappe av og diskutere morgendagen. Etter en liten stund kom en av guttene opp til oss og vi så tydelig at den ellers så blide gutten ikke var i form. Da vi spurte han hva som var problemet fortalte han oss at han ikke følte seg frisk og han var redd han hadde fått malaria. Medisiner er dyrt og for en med lite penger blir dette en nesten uoverkommelig utgift. Og der satt vi med sekkene fulle av malariamedisiner  uten å vite om disse kunne være til hjelp for ham. Heldigvis kom legen og vi hjalp han med pengene til medisiner.

Her nede er det som tidligere nevnt svært varmt og derfor er det å ta seg en dusj kjærkomment. Men i dag fikk vi en ny opplevelse av det daglige harde arbeid i Freetown. Her er nemlig vannmangel og huset var tomt for vann. Altså heller ingen dusj eller toalettnedskylling. Da måtte vi til pers å hente vann på ekte afrikansk vis. Og gjett om lokalbefolkningen synes det var moro å se hvite klønete mennesker som bar vannbøtter på hodet? 20 liter oppe på hodet er tungt...bare prøv selv!! Ene broren til Mosis sa til Janne i det hun passerte vaklende med vannbøtta på toppen ''good african wife'' :) Vi fikk fyllt tanken, men fant ut at å stå lenge i dusjen å nyte livet er det slutt på etter denne erfaringen. Det var en artig opplevelse der både rygg, armer og nakke fikk gjennomgå.

I morgen fredag reiser vi til en landsby inne i landet som heter Rotifunk. Dette gleder vi oss til. Bare bilturen som tar mellom 2- 4 timer gir oss mulighet til å se landet. Vi har leid bil og vi har handlet inn diverse småsaker til turen i dag. Fire av guttene i huset blir med og vi skal virkelig koze oss. Tak over hodet får vi på det lokale sykehuset som er bygget med hjelp fra våre kjære landsmenn Sjekk www. rotifunk.no

På lørdag skal vi på elvetur å besøke Alphas landby, hans far og hans familie. Vi har hørt at det er krokodiller i elva og muligheten for å se apekatter er absolutt til stede. Vi kommer tilbake med en oppdatering på turen etter helga. 

Ey!!!