Kvinnedagen 8 mars

Vi bestemte oss for å ta med oss alle barna, samt lærerne på skolen på tur denne dagen. Dette var noe av det vi ville bruke de innsamlede middlene på. Jerry ble satt på saken for å ordne med leie av buss, musikkanlegg samt DJ, leie og rydding av strand ca en halv times busstur fra Lumley. Isa fikk i oppdrag å lage mat for 76 stk da guttene på huset også ble invitert med for å bære utstyr, passe på at ingen barn gikk i havet og ellers holde styr på aktivitetene sammen med oss.

Alpha, Jerry, Helge og Veronica dro av sted flere dager i forveien og snakket med lederen (høvingen for dette spesielle området) om å få bruke stranda. Dette var en flott strand med et stort tre midt på som vi kunne stasjonere oss under med lydanlegg og mat, samt det skygge for de som ikke ønsket det sterke sollyset. Der betalte de for leie til torsdagen, samt for rydding av løv under det store treet.

Isa bl innkalt opp på verandaen og spurt om han kunne gjøre et økonomisk overslag på mat til 76 mennesker. Han ønsket å lage kjøttboller, ha kyllinglår og ris, da dette er typisk afrikansk festmat. Kjøttbollene og kyllingen skulle være i rød tomatsaus med løk, bønner, gulrot, hvitløk og krydder. Ved siden av retten ville han vi skulle lage noe som han kalte for starter. Det var noe potetgull lignende som vi skulle steke i olje og som smakte reke. Det ble kalkulert med vann og alle barna skulle få en halv liter lokal brus hver.

Jerry ordnet med lydanlegg, da han mente at å ha beachparty uten musikk ikke egnet seg. Ok, musikk måtte vi ha. Han dro av sted og fikk ordnet med både buss og musikk til torsdag. Bussen skulle møte opp utenfor huset vårt kl 09.30

Om morgenen på kvinnedagen, torsdag 8 mars, våknet jeg tidlig. Vi hadde fått beskjed om at mye måtte ordnes før kl 09 og at 05 om morgenen var en god tid å begynne å arbeide. Jeg våknet kl 06 og da var guttene i full gang bak huset. To bål var laget og risen sto allerede å putret. Skal si det var mye ris. Kvelden før hadde Isa og Jerry laget kjøttboller til 76 mennesker og de hadde stekt opp kyllineb i olje. Isa ville jeg skulle smake å kjøttbollene og de smakte fortreffelig, dog sterke. Guro og Janne ble satt til å kutte løk og gressløk, og det var heller ikke lite. Jeg og Bakar stekte starterene i olje, og det var svært varmt å stå over kullet. Vi brukte ca 2 timer påå få alle klar. De andre hjalp til der det trengtes. Hanen gol og hundene våre var svært interessert i hva som forgikk så tidlig om morgenen. Jeg spurte guttene om de visste hvilken dag det var i dag. De visste ikke hva jeg siktet til og jeg fortalte at det var den internasjonale kvinnedagen. De trakk litt på smilebåndene og sa at det hadde de aldri hørt om.

Kl 09 var det frokost på verandaen. Allerede da hadde barna, lærerne og foreldre til barna begynnt å samle seg utenfor porten vår. De ropte ??hello?? opp til oss og virket svært glade. Etter frokost pakket vi sekkene våre med hånduker, solkrem og badetøy og gikk ned for å hjelpe til med iste rest. Vi pakket vann og brus i kasser, Isa og jeg ordnet med å få maten ned i bøtter med lokk, samt risen. Bussen kom og guttene bar mat, høytalere og kasser med drikke og fikk det inn i bussen. Vi gikk utå hilste på våre nye venner. Det var så rørende at jeg har ikke ord. Mødrene hadde stelt barna sine til det ytterste. De var nyflettet på håret, og hadde sine fineste ting på seg ( og som fattige mennesker de er kan dere tenke dere at det var mye forskjellig). Men alt var rent og pent og barna luktet nyvasket med såpe. De var så vakre, både barna og mødrene og vi lovet de spente tårevåte mødrene at vi ville passe godt på barna deres. Dette er barn som aldri har vært utenfor sitt community, aldri har satt i en buss eller sett andre strender enn Lumley der de bor og går på skole. Dette visste vi og dette var noe av grunnen til at vi ville ta med oss skolen på tur. Rektoren takket gang pågang for at vi hadde ordnet det slik at de fikk reise på tur og sa at barna eller de voksne aldri skulle glemme hva vi hadde ordnet for dem. Det var rett og slett hjerteskjærende?på en god måte.

Alle de eldste ble losjet inn i bussen, bakerst og med de minste på fanget. Så gikk lærerne inn, vi studentene og ellers ett par tre mødre som ikke turte å sende de minste barna fra seg. Guttene ordnet og orget og etter at agregatet til musikken var kommet på plass var vi klar. Karim, Jerry, Isa, Alpha, Sanda og Bakar var med fra huset.

Bussen starter opp og med det samme begynte barna å synge?høyt. Og de sang til vi var fremme på den vakre stranda vi hadde leid for anledningen. Afrikanske rytmer strømmet også etter hvert ut av busshøytalerne og barna kunne alle sangene som ble spilt.

Endelig fremme etter høy temperatur, høy lyd og mye svettelukt ble barna losjet ut av bussen og ned til stranden og bort til treet. Der fikk de beskjed om å ta av seg klærne sine og miss Enjy ( den ene eldre kvinnelige lærere ved Queen Diamond) la klærne til barna pent sammen og ned i plastposer. Det var viktig å ta vare på det fineste barna eide av klær. Guttene satt opp anlegget og snart var det klart for dansekonkuranse. Herregud for ett liv. Det var fantastisk. Vi delte klassene inn og første klasse skulle starte ut. Ja jeg har ikke ord. For en rytme på disse småtassene, og om de kan å danse med rumpa?ja det skal jeg fortelle. Etter at 6 klasse hadde gitt sitt bidrag, til musikk de selv ønsket, var det lærerenes tur. Miss Maryrose danset sammen med Mr Jajua, og miss Enjy sammen med mr Davis.

Fantastisk var detJ

Vi studentene fikk i oppgave å være jury. Først skulle tre klasser trekkes ut om de beste danserne. Vi valgte ut 2, 3 o 5 klasse. Samt vinneren av den voksne klassen var Miss Maryrose (rektoren) og mr Jajua. Til slutt danset vi alle på stranda og tilskuere som bodde rundt omkring hadde vi også.

Maten skulle så serveres. Isa ordnet ut og vi andre hjalp til. Her i Sierra Leone er ris basismaten og de spiser kun ett måltid pr dag. Barna kommer til skolen uten å ha spist frokost og de har ikke med seg noe på skolen. Derfor spiser de ikke før de kommer hjem om ettermiddagen og luksus som kylling og kjøttboller er ikke noe vanlige mennesker her har råd til å kjøpe. Derfor var stemningen stor og matlysten likeså når maten ble servert. Ungene spiste seg gode og mette og vi ga likeså godt mat til barna som bodde i området rundt. Isa hadde laget nok til både den ene og den andre.

Ellers hadde vi stafett og vi spilte både fortball og volleyball med barna. Det var en flott dag. Etter hvert ble klokken mye, halv seks på ettermiddagen og noen barn sovnet i sanden. Dette var mye å fordøye og vi måtte vekke dem når bussen skulle hente oss. Alt tøy ble ristet for sand og puttet på igjen. Og alt ble pakket og bært tilbake til bussen. Alle var slitne og trøtte og glade. Miss Melrose ga alle elevene fri fredag da hun så at barna trengte å hvile ut etter denne dagen.

Vi kom tilbake fulgt også med barnesang og parkerte utenfor huset vårt. Mødrene kom strømmende til å snakket med sine barn på Kreol om hvordan dagen hadde vært. Ungene snakket og forklarte og gikk til slutt hjem. Miss Maryrose gråt og takket oss igjen for å ha gjort dette for ''ungene hennes''. Dagen hadde vært perfekt, og vi takket guttene på huset for all hjelp de hadde gitt oss for å få dette til. Og ellers til opplysning så kom hele opplegget inkl musikkanlegg med DJ, mat, drikke og buss for alle 76 på 2400 NOK.

Nå litt om miss Maryrose: Dette er en stor, omfangsrik kvinne på 35 år. Hun har selv en datter på 14 som var med på turen da miss Maryrose spurte ydmykt om hun vær så snill kunne få bli med. Miss Melrose er ikke gift. Hun var utdannet pedagog ved universitetet i Freetown for 11 å siden. I begynnelsen jobbet hun freelance rundt på ulike skolen i hovedstaden. Men hennes ønske var å starte sin egen skole i Lumley community. Hun startet opp Queen Diamond for 7 år siden. Hun fikk bygget et lite skur (for det er det skolen faktisk er) på ca 60 km2. Men tomten ligger flott til nede på stranden. Hun fikk bygget dette for egne oppsparte middler og fikk skolen godkjent av staten. Men staten støtter henne ikke ellers økonomisk. Hun tar betaling av elevene pr semester, og har derfor et relativt usikker budgett å holde seg til. Hun vet aldri om foreldrene har penger neste semester til barnet sitt. Et semester koster ca 30 000 leones som er ca 40 NOK. I tilegg trenger barna uniform som foreldrene må betale for. Et år inkl uniform koster ca 150 000 leones ( ca 170 NOK).

Miss Maryrose visste om kvinnedagen. Hun er en opplyst kvinne som er opptatt av kvinners utdannelse og levevilkår og rettigheter i dette samfunnet.

Hun har 6 klassetrinn i sin lille skole. 1 til 6 klasse. Hun har 3 andre lærere tilsatt utenom seg selv som også underviser. Hun har ikke noe privat kontor eller arbeidsplass, der finnes ikke vann eller toalett. Taket er lekk, noe som bekymrer miss Maryrose da det ikke er lenge til regntiden starter for fullt. Dette er noe vi studentene imidlertid skal hjelpe henne med. Taket skal skiftes og de begynner trolig med arbeidet i neste uke. I tilegg har vi bestilt 10 nye skolebenker til 1 klassen. Blikktaket som nå er der skal derfor ned og 3 av platene skal muligens erstattes med lysplater slik at det blir lyst i rommet. Blikkplatene skal vi forsøke å få laget skillevegger av eller kanskje det må lages nye av tre mellom 1 og 3 klasse, og 1 og 5 klasse. Småungene bråker en del og forstyrrer de større klassetrinnene.

Det er registrert over 55 elever ved denne lille skolen, men ikke alle barna kommer hver dag. Det er flest elever i 1 klasse og færrest i 5 klasse. Miss Maryrose er spesielt opptatt av jentebarna, da hun sier at kvinner er fremtiden i Afrika. De er roligere, kontrollerer seg selv bedre og er sterkere faglig. Hun har virkelig troa på jentene. Det er også jentebarna som blir sterkest fysisk disiplinert, ikke av Maryrose selv da hun er en myk kvinne, men av de andre lærerne. Det vi ser er at disiplineringen er kultur og at ungene responderer på den. Vi har forsøkt å snakke til barna, slik vi gjør i Norge, men det responderer barna ikke til. Selv hvor lite vi liker denne metoden, så virker den. Her nede er dette måten å gjøre det på og det må forståes i en kulturell kontekst, men selvsagt ikke aksepteres. Vi trodde på forhånd det skulle bli mye vanskeligere å oppleve fysisk disiplinering enn det faktisk er når vi er her.

Hun og de andre har tatt i mot oss på den aller mest gjestfrie måten. De har latt seg observere og vi vet at til tider har de følt dette vanskelig. De er takknemlige for alt vi gjør for barna og elsker at vi leker med dem. Vi har hatt en flott tid med Miss Maryrose, barna og hennes stab. Og vi glemmer dem aldri!