Howthebody? Body fine!

Endelig fremme! Etter mange timer på buss, en hel natt på Gardermoen, ennå flere timer på fly, så er vi her! Freetown, Sierra Leone. Husker ikke lenger hvordan vi tenkte at Freetown kom til å være før vi kom ned hit, men her har vi alt vi trenger. Og så mye mer enn det. Huset vi bor i er flott og ligger rett ved stranden. I bakgården er det frittgående høns og kokken bruker det som sitt eget spisskammers. Middag to dager på rad har nemlig vært kylling slaktet rett utenfor soverommet til Guro og Janne.

Flyturen hit gikk uten problemer. Airfrance skjemte oss bort etter noter på flyet og innflyvningen var suveren. Helt utrolig å få tatt en første kikk på vakre Sierra Leone. På flyplassen ble vi møtt av et kaos av mennesker, lyder og lukter. Litt rådville ble vi loset inn i en buss og kjørt til passkontrollen. Her ble vi tatt i mot av en fremmed mann som samlet sammen alle passene våres. Og deretter forsvant med dem. Litt lange i masken ble vi losset videre gjennom tollen, ut til et rom der vi kunne finne bagasjen vår. Deretter bar det videre til kassebiler der bagasjen vår ble stablet inn og kjørt avgårde. Vi måtte ikke løfte en finger, alt ble fikset for oss. Og det er mulig at det bare føltes slik, men en skulle tro at alle visste hvem vi var og kom springende for å hjelpe oss. Allerede første halvtimen i Sierra Leone skjønner man hvilke flotte mennesker som bor her.  

Siden flyplassen ligger på en halvøy ble det lettest for oss å ta båt til selve byen Freetown. Igjen var alt ordnet for oss og vi ble etter litt venting hentet av en minibuss som kjørte oss ned til havet. På stranden møtte vi en stor gjeng med barn som kom springende rett bort til oss for å ta oss i hånden og for å bli tatt bilde av. Her er ingen sjenerte. Så ble vi ble nærmest båret over brygga og inn i båten – bølgene var nemlig ganske store, og brygga ikke av den mest solide sorten. Båtturen var veldig sjøsykfremkallende, men heldigvis matet ingen av oss krabbene i løpet av de drøye tretti minuttene. På brygga i Freetown ble vi hentet av tre av guttene våre; Isa, Jerry og Alpha. En liten seks-seter ble fylt til randen. Seksten kofferter og elleve personer. Spennende og veldig klamt! Bilturen tok ca. femten minutter og gikk veldig bra. Det humpet, knirket og tutet, men vi sang og lo.

Da vi kom frem til huset var det for lengst blitt mørkt. Gutta bar baggasjen vår dit vi ville, og kveldsmaten stod klar på bordet ute på verandaen. Isa er en superflink kokk, og alt smaker himmelsk! Etter en lang dag var vi alle veldig slitne, og det var utrolig godt å krype inn i myggnettet over senga.

Da vi våknet neste morgen stod frokosten klar på bordet, og til alles forundring og glede ble det faktisk servert grovbrød. Etter en lang frokost dro vi på stranden og gutta hadde båret ned solsenger som stod og ventet på oss. Vi bada i havet, spilte fotball med gutta og noen barn, og koooza oss gløgg i hjæl (som Guro sier). Senere dro noen av oss på en gåtur sammen med Jerry og Karim. Vi gikk en liten runde i landsbyen, og kontrastene fra vår luksuriøse villa var store. Mange sterke inntrykk, men mye glede og vennlighet. Helt utrolig hvilken livsglede de har, til tross for alt de har opplevd. Da vi kom hjem fra turen var middagen klar. Ikke overraskende var det den stakkars bakgårdshøna vi så ble slaktet tidligere på dagen. Igjen imponerer Isa med matlagingen! På kvelden satt vi studentene på verandaen og tok noen glass med litt sterkere saker (for å drepe bakterier, hehe), mens barna var nede og danset med, og sminket Maryatso og Aisha. Her er det ikke mangel på rytme!

Dag tre startet med et høyt kykkeliky, litt tidligere enn vi egentlig var klare for. Det første Janne tenkte på da hun våknet, var middag. Vi kunne godt tenkt oss mer kylling til middag, men er litt redde for at hanen da må bøte med livet. Før frokost fikk vi besøk av rektoren ved Diamond Queen Community Primary School. Det er der vi skal gjøre vårt feltarbeid. Vi fikk svar på mange spørsmål, og avklarte planen for oppholdet. Litt senere dro vi bort til skolen, og barna hilste oss velkomne og takket oss for at vi var der. Skolen er bygd opp av blikkplater, og er på størrelse med et vanlig norsk klasserom. I dette rommet er det samlet fire lærere og 56 elever, fordelt på seks klasser. Tre av lærerne underviser to av klassene vekselvis. Det var mange sterke opplevelser, og flere av oss måtte ta til tårene. Mye av pedagogikken og metodene her står i sterk kontrast til det vi er vant med fra Norge. Klokka elleve var det lunsjpause, der barna fikk kjøpe mat av to damer i et hjørne i skolegården. Flere av barna delte sjenerøst sin egen mat med de som ikke hadde råd til å kjøpe. Sånt får oss til å tenke, og vi innser enda mer hvor godt vi faktisk har det i Norge. I lusjpausen flokket barna seg rundt oss, og bokstavelig talt slåss om å få ta på oss. Da fant vi ut at vi kunne få igang noen leker, og samlet alle sammen til «boogie-boogie». Dette var skikkelig populært!

Vi går oss en tur hver dag for å bli bedre kjent med landet og området. Denne gangen tok Jerry og Faoud oss med på tur langs stranden, inn mot et større sentrum. Bare en tur på stranden er en opplevelse i seg selv. Alle hilser, og mange kommer bort for å ta en prat. Så hyggelige og imøtekommende er menneskene her, at etter en times tid fikk vi giftet bort Guro til en gammel politimann. Uten å måtte betale en eneste kamel!!

Sierra Leone betyr landet med løvefjellene, og også i Freetown kan vi se mot disse fine fjellene. Kaja spurte derfor en av guttene om de brukte å gå på fjellturer. Faoud humret godt, og svarte kjapt; hvorfor gå opp på fjellet? Det er jo mye lettere å gå rundt...

Etter enda en deilig middag (fisk og ris), fikk vi med oss gjengen på Fantasy og Twister. De fant fort ut hvordan Fantasy fungerte, og tok oss rask igjen ved å jukse (ganske åpenlyst, vel og merke). Stemningen var på topp hele kvelden, og det hele ble avsluttet med en kveldstur på stranda for å se på stjernene og stygge, hvite sandkrabber.

Selv om vi sovner som steiner når vi legger oss om kvelden, mettet med sterke inntrykk og mye sol, er natta fylt med hundehyl, bønnerop, fugleskrik og diverse andre afrikanske lyder. Så en del oppvåkninger må vi regne med. Frokosten står som vanlig klar på bordet når vi står opp, og det er herlig å ta dagens første kaffekopp på verandaen med utsikt mot havet.

Planen var å møte på skolen klokka ni, men vi har allerede stilt oss inn på african time, og ruslet bort til skolen noe senere. Barna hilste oss velkomne, og vi satte oss ned for å observere. I dag var barna litt roligere, satt stille på plassene sine, og jobbet med matematikk. En time matematikk er krevende for en gjeng med mye energi, og før lunsj samlet rektor barna for å synge og danse litt for roe ræva (som Janne sier). «I see the moon, and the moon sees me. God bless the moon, and God bless me». Da rektor tok frem den store bjella for å ringe ut til lunsjen, stormet alle barna ut. Da vi kom ut til slutt, hadde alle barna stilt seg i en stor ring, og var klare for «boogie-boogie» - herlig!!

Vi har forresten fått afrikanske navn av guttene som passer på oss! Det vil si, alle utenom Siv. Hun blir kalt Number Six. I retur har alle gutta også fått norske navn, med tilhørende sang. Isa heter nå Håvard (Hedde) og Jerry fikk navnet Pål, og løper nå rundt etter hønene og vrengjer med augo.

Nå sitter vi og jobber litt med skolearbeid (Hei Silje og Kari!) på verandaen, for alle opplevelsene skal tross alt munne ut i en rapport. Som dere skjønner så har vi det veldig bra, og gleder oss til hver eneste dag! Hver onsdag er Ladies Night på utestedene, og i kveld skal Maryatso lære oss noen african moves.

Er det kaldt i Norge eller?

(bilder kommer senere. Nettet er fryktelig tregt!)