I går var det den store kvelden for damene her i byen og vi
skulle ut på Ladies night på en av de lokale nattklubbene. Til å være et av
verdens fattigste land, så har Freetown overraskende mange utesteder og
nattklubber. Hele guttegjengen ville bli med oss ut, men å komme seg til
klubben er ikke gjort på en to tre. Vi gjorde oss klare med kjoler og sminke
(for første gang på mange dager) og begynte å rusle mot sentrum. Noe som i seg
selv er ganske så skummelt i nattemørket, for her er det ikke et eneste
trafikklys og trafikkregler er ikke-eksisterende. Heldigvis tok sjefen i huset,
Jerry, kontrollen og kapret raskt to biler som kunne kjøre oss de få
kilometerne til nattklubben. Men det var ikke snakk om minibusser som skulle
kjøre hele det store følget vårt. Femten personer i to små personbiler... I
Freetown er ikke dette et problem, for det er fint plass til en eller to ekstra
i baksetet og hvorfor ikke la en sitte i vinduet mens han holder seg fast i
takgrinden? Om sjåføren i bilen vår hadde lappen er umulig å si, men han
svingte fint unna alle hull i veien. Rett ut i den andre filen, der det til
stadighet kom møtende biler. Tre dager i Freetown og vi går rett i pirattaxien.
Heldigvis endte alt bra og vi kom oss vel frem og tilbake, lettere skrekkslagne
og lattermilde.
Vi har ti gutter/menn som passer på oss til alle døgnets
tider, noe som føles både veldig trygt og til tider litt slitsomt. Vi har
begynt å bli ganske så varme i trøya her nede, men vi har fått streng beskjed
om å alltid ha med oss noen uansett hvor vi går. Likevel fant tre av oss ut at
vi skulle snike oss ut en liten tur rundt hjørnet for å kjøpe litt brus til
gutta. Stille som mus listet vi oss ut døren og de ti meterne bort til kiosken.
I det vi fikk brusen satt opp på disken kom Jerry snikende. Han skulle «bare»
en tur på kiosken han også.... Altså ble vi tatt på fersken og ikke nok med
det, Jerry insisterte på å bære sin egen gave hjem.
Selv om det kan være frustrerende å ikke få gå en liten tur
på egenhånd, fikk vi oppleve idag at det ikke er helt trygt for oss uten en
eller to av guttene til å passe på. Det kan oppleves provoserende for mennesker
som ikke har noe her i verden at vi kommer hit og lever i luksus. Dette fikk vi
oppleve etter en liten tur på stranden på egenhånd. Vi benket oss ned på
solsengene våre og ble med det samme observert. Guttene strømmet til for å vise
oss alle verdens kunster, rent sportslig. Men de ble litt for nær og litt for
pratsom. Vi visste jo egentlig at vi alltid skulle ha med oss en av guttene når
vi gikk utenfor, men da strandguttene oppdaget at vi ikke hadde følge, ja da
ble de litt pågående. Vi gikk tilbake for å hente guttene på huset. De ble med
oss ned igjen, men da var på en måte løpet kjørt. De begynnte å argumentere med
guttene i huset. Det endte med at vi bare returnerte til huset for å slippe
styret. Jerry kom opp til oss
å sa ''please tell the boys when you want to go outside''. Vi bestemte
oss dermed for at vi videre skulle holde oss til denne avtalen.
Vi satt å leste på tekster og jobbet med metodikk på
verandaen. Dette gjorde vi frem til den store fotballkampen skulle starte kl
16. Vi stelte oss og var klar som gode klokkenormenn vi er:) Men her i Afrika
er the the African time som gjelder. Vi ble losjet ned på benker i en bakgård i
vårt community som de kaller det her. Der satt vi å ventet, tok bilder og såg
guttene ta på seg røde skjorter i ulik utforming og størrelse. Dette fordi
laget skulle ha rødt på seg. Noen hadde vanlige joggesko, andre ingen sko. De
hadde tydligvis tenkt å spille kampen uten sko. Det viktigste er jo å være med
her. To av guttene hadde en joggesko på den ene foten og en slippers på den
andre foten. De hadde rett og slett byttet for å ha skoen på den beste
skuddfoten. Etter en god stund fikk vi bevege oss fra benkene, gjennom en
bakgård og bort til den «store» fotballbanen. Det er egentlig bare en elv som
har tørket inn som de har bygget til fotballmål på. Men det fungerer veldig
fint til sitt bruk, siden sumpen stopper ballene fra å fare langt av sted om
man bommer på mål. Laget som vi spiller på heter Guesthouse soccer club. I dag
skal vi spille mot gutta som bor på andre siden av fotballbanen. Vinner vi
denne kampen kommer vi til finalen. Sanda som er det største av gutta som er
sammen med oss, er trener for Guest house, det er tydelig at denne kampen betyr
mye for gutta. Helge som skal spille, får klar instruks om at han må ha øynene
på ballen hele kampen, ikke være for fysisk, og ikke begynne en slåsskamp.
Helge er tatt ut til å spille spiss denne kampen, og gutta forventer at han
skal spille godt, å score mål dersom han kommer til sjansen. Når vi kommer til
fotballbanen må gutta rydde søppel før kampen kan starte. 4 menn er på vei til
banen ett langt stykke borte, de bærer på noe stort, som viser seg å være en
stor høytaler. Dommern kommer å blåser i fløyta. Lagene samles for en siste
peptalk, alle holder rundt hverandre å sier «god bless us, and let us win».
Deretter tar alle hverandre i armene å løfter de i været. Nå er alvoretstime
inne. Vinn eller forsvinn! Sanda og Jerry er tydelig spent og nervøs for at vi
skal tape denne kampen. Spillet går begge veier, men ingen klarer å få ballen i
mål, tross mange sjanser. Dermed er det 0-0 til pause. Like etter pause scorer
vi til 1-0. Stemningen bygger seg opp, og det andre laget begynner å takle
hardere og løpe raskere. En av backene våre begynner å drible i stede for å
sentre ballen, dermed blir det 1-1. Sanda blir sinna og kjefter han huden full.
Dette gjorde jo at vi ikke ledet lengre. Stemningen er til å ta å føle på når
vi nærmer oss slutten av kampen. Dersom det blir uavgjort er det
straffekonkurranse. Dommern blåser kampen av og stillingen er 1-1, dermed
straffekonkurranse, nå er folk stressa, og diskusjonen er heftig om hvem som
skal ta straffene. Helge får ta den 3 straffen på sitt lag. Begge scorer på det
første skuddet. Og begge bommer på det andre. Dermed kan Helge bli den som
ødelegger for laget sitt. Han er tydelig nervøs, men setter ballen i mål, til
stor glede for Sanda og Jerry. Sanda kaster seg nærmest over Helge og gir han
klem og gode ord. Det andre laget bommet, og vi scoret på det neste. Dermed
vant vi. Stemningen eksloderer når vi vinner. Barn og voksne strømmer til banen
for å hylle spillerne som nå er i finalen. Spillerne går først av banen, med
Siv, Kaja og Marlene bakom med masse barn rundt seg. «We are in Final» sier de
til alle vi møter langst veien. Nå er vi virkelig i Afrika. Denne stemningen
har vi aldri opplevd på en fotballkamp i Norge. Hele landsbyen føller med på
kampen. Den afrikanske gode vinnerstemningen er til å ta og føle på. Afrikanske
rytmer strømmer høyt ut av høytaleren. Alle danser og hoier og er i partymood.
Det var stort å få oppleve. Da spesielt for Helge som avgjorde det hele:)
Gjengen kom tilbake til huset, glade og ekstatiske. Vi gleder
oss til finalen på søndag. Da stiller vi alle mann og kvinner i vårt community
for å heie gjengen frem til seier i finalen. Dette blir spennende.
Middag ble så servert etter at alle hadde dusjet og stelt
seg. I dag var det ris og kylling a la afrika i tomatsaus som ble servert.
Dette smakte fortreffelig etter en flott dag. Solen gikk ned i havet og
stearinlyset ble tent på bordet vårt. Nå sitter vi sammen med gutta å spiller
kort, leser i norsk bok med flotte naturbilder og svarer på spørsmål de har om
vårt land. Og noen av oss blogger. Livet er herlig i Afrika, og vi gleder oss
til i morgen. En ny dag i et vakkert land og med nye gode venner. Opplevelsene
står i kø som dere forstår. See ya man!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar