Bakko bakko thanki! Mange tusen takk!

I går var det den store kvelden for damene her i byen og vi skulle ut på Ladies night på en av de lokale nattklubbene. Til å være et av verdens fattigste land, så har Freetown overraskende mange utesteder og nattklubber. Hele guttegjengen ville bli med oss ut, men å komme seg til klubben er ikke gjort på en to tre. Vi gjorde oss klare med kjoler og sminke (for første gang på mange dager) og begynte å rusle mot sentrum. Noe som i seg selv er ganske så skummelt i nattemørket, for her er det ikke et eneste trafikklys og trafikkregler er ikke-eksisterende. Heldigvis tok sjefen i huset, Jerry, kontrollen og kapret raskt to biler som kunne kjøre oss de få kilometerne til nattklubben. Men det var ikke snakk om minibusser som skulle kjøre hele det store følget vårt. Femten personer i to små personbiler... I Freetown er ikke dette et problem, for det er fint plass til en eller to ekstra i baksetet og hvorfor ikke la en sitte i vinduet mens han holder seg fast i takgrinden? Om sjåføren i bilen vår hadde lappen er umulig å si, men han svingte fint unna alle hull i veien. Rett ut i den andre filen, der det til stadighet kom møtende biler. Tre dager i Freetown og vi går rett i pirattaxien. Heldigvis endte alt bra og vi kom oss vel frem og tilbake, lettere skrekkslagne og lattermilde.

Vi har ti gutter/menn som passer på oss til alle døgnets tider, noe som føles både veldig trygt og til tider litt slitsomt. Vi har begynt å bli ganske så varme i trøya her nede, men vi har fått streng beskjed om å alltid ha med oss noen uansett hvor vi går. Likevel fant tre av oss ut at vi skulle snike oss ut en liten tur rundt hjørnet for å kjøpe litt brus til gutta. Stille som mus listet vi oss ut døren og de ti meterne bort til kiosken. I det vi fikk brusen satt opp på disken kom Jerry snikende. Han skulle «bare» en tur på kiosken han også.... Altså ble vi tatt på fersken og ikke nok med det, Jerry insisterte på å bære sin egen gave hjem.

Selv om det kan være frustrerende å ikke få gå en liten tur på egenhånd, fikk vi oppleve idag at det ikke er helt trygt for oss uten en eller to av guttene til å passe på. Det kan oppleves provoserende for mennesker som ikke har noe her i verden at vi kommer hit og lever i luksus. Dette fikk vi oppleve etter en liten tur på stranden på egenhånd. Vi benket oss ned på solsengene våre og ble med det samme observert. Guttene strømmet til for å vise oss alle verdens kunster, rent sportslig. Men de ble litt for nær og litt for pratsom. Vi visste jo egentlig at vi alltid skulle ha med oss en av guttene når vi gikk utenfor, men da strandguttene oppdaget at vi ikke hadde følge, ja da ble de litt pågående. Vi gikk tilbake for å hente guttene på huset. De ble med oss ned igjen, men da var på en måte løpet kjørt. De begynnte å argumentere med guttene i huset. Det endte med at vi bare returnerte til huset for å slippe styret. Jerry kom opp til oss å sa ''please tell the boys when you want to go outside''. Vi bestemte oss dermed for at vi videre skulle holde oss til denne avtalen.

Vi satt å leste på tekster og jobbet med metodikk på verandaen. Dette gjorde vi frem til den store fotballkampen skulle starte kl 16. Vi stelte oss og var klar som gode klokkenormenn vi er:) Men her i Afrika er the the African time som gjelder. Vi ble losjet ned på benker i en bakgård i vårt community som de kaller det her. Der satt vi å ventet, tok bilder og såg guttene ta på seg røde skjorter i ulik utforming og størrelse. Dette fordi laget skulle ha rødt på seg. Noen hadde vanlige joggesko, andre ingen sko. De hadde tydligvis tenkt å spille kampen uten sko. Det viktigste er jo å være med her. To av guttene hadde en joggesko på den ene foten og en slippers på den andre foten. De hadde rett og slett byttet for å ha skoen på den beste skuddfoten. Etter en god stund fikk vi bevege oss fra benkene, gjennom en bakgård og bort til den «store» fotballbanen. Det er egentlig bare en elv som har tørket inn som de har bygget til fotballmål på. Men det fungerer veldig fint til sitt bruk, siden sumpen stopper ballene fra å fare langt av sted om man bommer på mål. Laget som vi spiller på heter Guesthouse soccer club. I dag skal vi spille mot gutta som bor på andre siden av fotballbanen. Vinner vi denne kampen kommer vi til finalen. Sanda som er det største av gutta som er sammen med oss, er trener for Guest house, det er tydelig at denne kampen betyr mye for gutta. Helge som skal spille, får klar instruks om at han må ha øynene på ballen hele kampen, ikke være for fysisk, og ikke begynne en slåsskamp. Helge er tatt ut til å spille spiss denne kampen, og gutta forventer at han skal spille godt, å score mål dersom han kommer til sjansen. Når vi kommer til fotballbanen må gutta rydde søppel før kampen kan starte. 4 menn er på vei til banen ett langt stykke borte, de bærer på noe stort, som viser seg å være en stor høytaler. Dommern kommer å blåser i fløyta. Lagene samles for en siste peptalk, alle holder rundt hverandre å sier «god bless us, and let us win». Deretter tar alle hverandre i armene å løfter de i været. Nå er alvoretstime inne. Vinn eller forsvinn! Sanda og Jerry er tydelig spent og nervøs for at vi skal tape denne kampen. Spillet går begge veier, men ingen klarer å få ballen i mål, tross mange sjanser. Dermed er det 0-0 til pause. Like etter pause scorer vi til 1-0. Stemningen bygger seg opp, og det andre laget begynner å takle hardere og løpe raskere. En av backene våre begynner å drible i stede for å sentre ballen, dermed blir det 1-1. Sanda blir sinna og kjefter han huden full. Dette gjorde jo at vi ikke ledet lengre. Stemningen er til å ta å føle på når vi nærmer oss slutten av kampen. Dersom det blir uavgjort er det straffekonkurranse. Dommern blåser kampen av og stillingen er 1-1, dermed straffekonkurranse, nå er folk stressa, og diskusjonen er heftig om hvem som skal ta straffene. Helge får ta den 3 straffen på sitt lag. Begge scorer på det første skuddet. Og begge bommer på det andre. Dermed kan Helge bli den som ødelegger for laget sitt. Han er tydelig nervøs, men setter ballen i mål, til stor glede for Sanda og Jerry. Sanda kaster seg nærmest over Helge og gir han klem og gode ord. Det andre laget bommet, og vi scoret på det neste. Dermed vant vi. Stemningen eksloderer når vi vinner. Barn og voksne strømmer til banen for å hylle spillerne som nå er i finalen. Spillerne går først av banen, med Siv, Kaja og Marlene bakom med masse barn rundt seg. «We are in Final» sier de til alle vi møter langst veien. Nå er vi virkelig i Afrika. Denne stemningen har vi aldri opplevd på en fotballkamp i Norge. Hele landsbyen føller med på kampen. Den afrikanske gode vinnerstemningen er til å ta og føle på. Afrikanske rytmer strømmer høyt ut av høytaleren. Alle danser og hoier og er i partymood. Det var stort å få oppleve. Da spesielt for Helge som avgjorde det hele:)

Gjengen kom tilbake til huset, glade og ekstatiske. Vi gleder oss til finalen på søndag. Da stiller vi alle mann og kvinner i vårt community for å heie gjengen frem til seier i finalen. Dette blir spennende.

Middag ble så servert etter at alle hadde dusjet og stelt seg. I dag var det ris og kylling a la afrika i tomatsaus som ble servert. Dette smakte fortreffelig etter en flott dag. Solen gikk ned i havet og stearinlyset ble tent på bordet vårt. Nå sitter vi sammen med gutta å spiller kort, leser i norsk bok med flotte naturbilder og svarer på spørsmål de har om vårt land. Og noen av oss blogger. Livet er herlig i Afrika, og vi gleder oss til i morgen. En ny dag i et vakkert land og med nye gode venner. Opplevelsene står i kø som dere forstår. See ya man!

Howthebody? Body fine!

Endelig fremme! Etter mange timer på buss, en hel natt på Gardermoen, ennå flere timer på fly, så er vi her! Freetown, Sierra Leone. Husker ikke lenger hvordan vi tenkte at Freetown kom til å være før vi kom ned hit, men her har vi alt vi trenger. Og så mye mer enn det. Huset vi bor i er flott og ligger rett ved stranden. I bakgården er det frittgående høns og kokken bruker det som sitt eget spisskammers. Middag to dager på rad har nemlig vært kylling slaktet rett utenfor soverommet til Guro og Janne.

Flyturen hit gikk uten problemer. Airfrance skjemte oss bort etter noter på flyet og innflyvningen var suveren. Helt utrolig å få tatt en første kikk på vakre Sierra Leone. På flyplassen ble vi møtt av et kaos av mennesker, lyder og lukter. Litt rådville ble vi loset inn i en buss og kjørt til passkontrollen. Her ble vi tatt i mot av en fremmed mann som samlet sammen alle passene våres. Og deretter forsvant med dem. Litt lange i masken ble vi losset videre gjennom tollen, ut til et rom der vi kunne finne bagasjen vår. Deretter bar det videre til kassebiler der bagasjen vår ble stablet inn og kjørt avgårde. Vi måtte ikke løfte en finger, alt ble fikset for oss. Og det er mulig at det bare føltes slik, men en skulle tro at alle visste hvem vi var og kom springende for å hjelpe oss. Allerede første halvtimen i Sierra Leone skjønner man hvilke flotte mennesker som bor her.  

Siden flyplassen ligger på en halvøy ble det lettest for oss å ta båt til selve byen Freetown. Igjen var alt ordnet for oss og vi ble etter litt venting hentet av en minibuss som kjørte oss ned til havet. På stranden møtte vi en stor gjeng med barn som kom springende rett bort til oss for å ta oss i hånden og for å bli tatt bilde av. Her er ingen sjenerte. Så ble vi ble nærmest båret over brygga og inn i båten – bølgene var nemlig ganske store, og brygga ikke av den mest solide sorten. Båtturen var veldig sjøsykfremkallende, men heldigvis matet ingen av oss krabbene i løpet av de drøye tretti minuttene. På brygga i Freetown ble vi hentet av tre av guttene våre; Isa, Jerry og Alpha. En liten seks-seter ble fylt til randen. Seksten kofferter og elleve personer. Spennende og veldig klamt! Bilturen tok ca. femten minutter og gikk veldig bra. Det humpet, knirket og tutet, men vi sang og lo.

Da vi kom frem til huset var det for lengst blitt mørkt. Gutta bar baggasjen vår dit vi ville, og kveldsmaten stod klar på bordet ute på verandaen. Isa er en superflink kokk, og alt smaker himmelsk! Etter en lang dag var vi alle veldig slitne, og det var utrolig godt å krype inn i myggnettet over senga.

Da vi våknet neste morgen stod frokosten klar på bordet, og til alles forundring og glede ble det faktisk servert grovbrød. Etter en lang frokost dro vi på stranden og gutta hadde båret ned solsenger som stod og ventet på oss. Vi bada i havet, spilte fotball med gutta og noen barn, og koooza oss gløgg i hjæl (som Guro sier). Senere dro noen av oss på en gåtur sammen med Jerry og Karim. Vi gikk en liten runde i landsbyen, og kontrastene fra vår luksuriøse villa var store. Mange sterke inntrykk, men mye glede og vennlighet. Helt utrolig hvilken livsglede de har, til tross for alt de har opplevd. Da vi kom hjem fra turen var middagen klar. Ikke overraskende var det den stakkars bakgårdshøna vi så ble slaktet tidligere på dagen. Igjen imponerer Isa med matlagingen! På kvelden satt vi studentene på verandaen og tok noen glass med litt sterkere saker (for å drepe bakterier, hehe), mens barna var nede og danset med, og sminket Maryatso og Aisha. Her er det ikke mangel på rytme!

Dag tre startet med et høyt kykkeliky, litt tidligere enn vi egentlig var klare for. Det første Janne tenkte på da hun våknet, var middag. Vi kunne godt tenkt oss mer kylling til middag, men er litt redde for at hanen da må bøte med livet. Før frokost fikk vi besøk av rektoren ved Diamond Queen Community Primary School. Det er der vi skal gjøre vårt feltarbeid. Vi fikk svar på mange spørsmål, og avklarte planen for oppholdet. Litt senere dro vi bort til skolen, og barna hilste oss velkomne og takket oss for at vi var der. Skolen er bygd opp av blikkplater, og er på størrelse med et vanlig norsk klasserom. I dette rommet er det samlet fire lærere og 56 elever, fordelt på seks klasser. Tre av lærerne underviser to av klassene vekselvis. Det var mange sterke opplevelser, og flere av oss måtte ta til tårene. Mye av pedagogikken og metodene her står i sterk kontrast til det vi er vant med fra Norge. Klokka elleve var det lunsjpause, der barna fikk kjøpe mat av to damer i et hjørne i skolegården. Flere av barna delte sjenerøst sin egen mat med de som ikke hadde råd til å kjøpe. Sånt får oss til å tenke, og vi innser enda mer hvor godt vi faktisk har det i Norge. I lusjpausen flokket barna seg rundt oss, og bokstavelig talt slåss om å få ta på oss. Da fant vi ut at vi kunne få igang noen leker, og samlet alle sammen til «boogie-boogie». Dette var skikkelig populært!

Vi går oss en tur hver dag for å bli bedre kjent med landet og området. Denne gangen tok Jerry og Faoud oss med på tur langs stranden, inn mot et større sentrum. Bare en tur på stranden er en opplevelse i seg selv. Alle hilser, og mange kommer bort for å ta en prat. Så hyggelige og imøtekommende er menneskene her, at etter en times tid fikk vi giftet bort Guro til en gammel politimann. Uten å måtte betale en eneste kamel!!

Sierra Leone betyr landet med løvefjellene, og også i Freetown kan vi se mot disse fine fjellene. Kaja spurte derfor en av guttene om de brukte å gå på fjellturer. Faoud humret godt, og svarte kjapt; hvorfor gå opp på fjellet? Det er jo mye lettere å gå rundt...

Etter enda en deilig middag (fisk og ris), fikk vi med oss gjengen på Fantasy og Twister. De fant fort ut hvordan Fantasy fungerte, og tok oss rask igjen ved å jukse (ganske åpenlyst, vel og merke). Stemningen var på topp hele kvelden, og det hele ble avsluttet med en kveldstur på stranda for å se på stjernene og stygge, hvite sandkrabber.

Selv om vi sovner som steiner når vi legger oss om kvelden, mettet med sterke inntrykk og mye sol, er natta fylt med hundehyl, bønnerop, fugleskrik og diverse andre afrikanske lyder. Så en del oppvåkninger må vi regne med. Frokosten står som vanlig klar på bordet når vi står opp, og det er herlig å ta dagens første kaffekopp på verandaen med utsikt mot havet.

Planen var å møte på skolen klokka ni, men vi har allerede stilt oss inn på african time, og ruslet bort til skolen noe senere. Barna hilste oss velkomne, og vi satte oss ned for å observere. I dag var barna litt roligere, satt stille på plassene sine, og jobbet med matematikk. En time matematikk er krevende for en gjeng med mye energi, og før lunsj samlet rektor barna for å synge og danse litt for roe ræva (som Janne sier). «I see the moon, and the moon sees me. God bless the moon, and God bless me». Da rektor tok frem den store bjella for å ringe ut til lunsjen, stormet alle barna ut. Da vi kom ut til slutt, hadde alle barna stilt seg i en stor ring, og var klare for «boogie-boogie» - herlig!!

Vi har forresten fått afrikanske navn av guttene som passer på oss! Det vil si, alle utenom Siv. Hun blir kalt Number Six. I retur har alle gutta også fått norske navn, med tilhørende sang. Isa heter nå Håvard (Hedde) og Jerry fikk navnet Pål, og løper nå rundt etter hønene og vrengjer med augo.

Nå sitter vi og jobber litt med skolearbeid (Hei Silje og Kari!) på verandaen, for alle opplevelsene skal tross alt munne ut i en rapport. Som dere skjønner så har vi det veldig bra, og gleder oss til hver eneste dag! Hver onsdag er Ladies Night på utestedene, og i kveld skal Maryatso lære oss noen african moves.

Er det kaldt i Norge eller?

(bilder kommer senere. Nettet er fryktelig tregt!)

Heisann!!

Nå er det bare fem dager igjen til vi er i Sierra Leone! ÅÅHH som vi gleder oss! Det har begynt å gå opp for oss hvor lite vi egentlig vet om plassen vi skal til og om hva vi skal få oppleve på denne turen. Vi er utrolig spente og ser frem til å få rike erfaringer vi vil ha med oss resten av livet.

Nå begynner vi å se målet i pakkingen og idag har vi vært på storshopping på apoteket i Volda. Det er ikke bare bare å reise til eksotiske trakter. Tror hvertfall at damene på apoteket ble fornøyd med kasseoppgjøret denne dagen.

Vi kan me glede si at vi har fått inn over 20 000 kr på innsamlingskontoen vår og takker hjertelig for all støtte! Dette vil komme godt med for skolene i Freetown og Rotifunk.

Som vi har skrevet tidligere har vi samlet inn en rekke artikler til befolkningen i Freetown og her kan dere se et "bittelite" utvalg.

Vi takker for nå og så høres vi snart! :-)

Nå reiser vi snart!

Heisann :)
Nå begynner det å nærme seg avreisedato, og reisefeberen stiger! I går 07.02 ble vi intervjuet av lokalavisa Møre, så nå venter vi i spenning på at artikkelen skal komme på trykk. Artikkelen vil bli lagt ut på denne bloggen. 

Som vi har skrevet i et tidligere innlegg har vi drevet med diverse innsamlinger i forbindelse med arbeidet vårt. Vi har til nå fått mye positiv respons fra folk rundt oss, og har samlet inn diverse barneklær og annet utstyr. I tillegg har vi samlet inn ca 16000 kr som skal gå til skolen vi skal være på, og til organisasjonen www.norge-sierraleone.com som arbeider med gjenoppbygging av et lokalt sykehus og etablering av skole i landsbyen Rotifunk. 


Ønsker du å støtte arbeidet vårt tar vi fortsatt gledelig i mot alle de midlene vi kan få. Alt er bedre enn ingenting! Vi vil forsikre deg/ dere om at midlene vil gå uavkortet til drift av skolene I Freetown og Rotifunk. 

kontonr: 3910 43 38465


Takk for all støtte!